Når Olav Thon gir bort sine 25 milliarder til en stiftelse med et veldedig formål, understreker han at næringsvirksomhet dypest sett er verdiskaping til hele samfunnets beste. Det er ikke meningen at noen få skal sitte igjen med hele kaka.

«Du kan ingenting ta med dig dit du går
Nej du kan ingenting ta med dig dit du går
Du förvärvar dig för penningar
Ett enda litet år
Och du kan ingenting ta med dig dit du går»

Slik synger Cornelius Vreeswijk. Riktignok er det en «fattig trubadur» som slik summerer opp noe av det livet har lært ham. Olav Thon har erkjent at denne livsvisdommen i høyeste grad også gjelder de som er søkk rike.

Det er mulig det oppleves annerledes når rike kan la sin formue gå i arv, i alle fall i de tilfellene der en det er en arving som utpeker seg og som alle er trygge på.

Olav Thon er 90 år og har ingen barn. Han har imidlertid en stor slekt. Han kunne kanskje ha funnet noen i slekten han mente var egnet til å føre sitt eget livsverk videre. Istedenfor velger han å gi bort hele sin formue til en stiftelse. På denne måten sikrer han at det han har bygget opp blir ført videre under en samlende ledelse. Det er de 8000 som jobber i konsernet fornøyd med. Alternativet kunne ha vært å splitte opp formuen og la virksomheten han har skapt utvikle seg i ulike retninger – drift av hoteller som en del, eiendommer en annen, for eksempel. Men noe av suksessen for Olav Thon er at han har lykkes med konsentrasjon om kjerneoppgaver samtidig som han har hatt mange nok ben å stå på. Det er forståelig at han vil føre virksomheten videre etter den kursen han selv har staket ut, de verdiene han står for og den tradisjonen han representerer.

Olav Thon er det ikke lett å bli klok på. Han eier verdier for omtrent 25 milliarder kroner, men langt på vei har livsførselen hans minnet mer om en «fattig trubadur». Det fortelles utallige historier om Thons nøkternhet. En av dem er fra en fjelltur med Turistforeningen. Da det begynte å regne, tok de andre på seg Goretex-regntøy. Thon trakk en plastpose over hodet og skuldrene. Han flottet seg så visst ikke med mye nytt på utstyrsfronten.

Hallingdølens nøkternhet

Olav Thon representerer hallingdølens nøkternhet. Han har null sans for å vise fram rikdommen sin. Her er han Kjell Inge Røkkes strake motsetning. Røkke og Thon har riktignok det til felles at de ikke har mistet kontakten med sine røtter, og de er begge eksempler på at folk fra «enkle kår» uten nevneverdig utdanning kan gjøre stormende suksess i næringslivet. Her handler det om teft, vilje til å ta risiko, å være smart og ikke gi seg.

Kjell Inge Røkke knyttes til Arbeiderpartiet, mens Thon definitivt hører til høyresiden. I høst sto Olav Thon fram på avisannonser og anbefalte velgerne å stemme Frp. Det fikk han mye pepper for. Det var de som mente dette var dårlig PR for hotellene han driver. Slikt bryr ikke Thon seg om. Han har alltid sagt rett ut det han mener. Han har knapt tall på alle de gangene han har kritisert eller latterliggjort politikere og byråkratiet. Thon ivrer for å slippe løs de med ideer, visjoner og virkekraft. Han mener Frp representerer et friskt pust inn i det politiske livet og vil bidra til at de får muligheten til å bruke øks mot dagens byråkrati og regelverk.

Lave skatter

Thon vil ha lave skatter og avgifter for næringslivet. Han tror det blir best slik. Det har null å gjøre med at han selv vil bli rik. Thons motiv er egentlig ikke å tjene mest mulig penger, men å bygge og trygge den virksomheten han har ansvaret for. I business gir ikke Thon ved dørene. Han er en hard forhandler, og det finnes nok av dem som mener Thon er både grådig og frekk.

Thon ønsker nok å bli husket for å ha gitt bort formuen sin til en samfunnsnyttig stiftelse. Om noen år vil stiftelsen kunne dele ut mellom 50 til 100 millioner kroner årlig. Pengene skal gå til forskning eller prosjekter innen medisin eller det matematisk-naturvitenskapelige området, til å fremme «fremragende entreprenørskap», allmennyttige formål i lokalsamfunnet og kjøp av fast eiendom til allmennyttige formål.

Dette kommer til å bli den ledende private stiftelsen her i landet. Det er grunn til å gi Olav Thon honnør for at han på denne måten stiller «alt han har» til disposisjon for samfunnet. På den måten understreker han at næringsvirksomhet dypest sett er verdiskaping til hele samfunnets beste. Det er ikke meningen at noen få skal sitte igjen med hele kaka. Den skal stykkes opp og deles ut til de som vil fortsette å skape og dele.