Kompetanse er så viktig at NHO ikke lenger vil ta sjansen på å la markedet styre. De vil ha staten tyngre på banen for at både tilbydere og studenter opptrer mer fornuftig. BI går foran og viser vei med øksen.

 

Statsminister Erna Solberg benytter nær sagt enhver anledning til å få sagt at hennes regjering vil satse sterkt på utdanning og kompetanse. Ved å få banket mer kunnskap inn hodene på de unge skal de kunne seire i framtidens tøffe konkurranse på arbeidsmarkedet. Tanken de siste par tiårene har vært at alle utdanningsinstitusjoner skulle kunne bidra med sitt. Dette kombineres med en annen idé som står sterkt i det norske samfunnet: at en skal studere det en har lyst til uten å bli for opptatt av hvilken jobb en kvalifiserer seg til. Det har ført til at tusenvis av unge studerer i fire til syv år, men når de avslutter studiene, er det få ledige jobber hvor de kan få brukt utdannelsen sin.

Politikerne har vegret seg mot å røre friheten for utdanningsinstitusjoner til å tilby aktuelle studieopplegg. Nå er grensen nådd, mener NHO. I dag finnes det vel 1200 bachelorprogramtilbud, cirka 950 masterprogrammer og 1000 «korte programmer» med mindre enn 60 studiepoeng.

Vill vekst

– Det har vært en vill vekst i antallet studieprogram. Alle kan ikke drive med alt, sier NHO-sjef Kristin Skogen Lund til Dagsavisen. Hun vil at utdanningsinstitusjonene skal spesialisere seg. Hun har leder for Norges Studentorganisasjon (NSO), Ole Magnus Rydje, med seg på laget. Han mener vi ikke har stor nok intellektuell kapasitet til å holde oss med mellom 35 til 41 økonomi- og administrasjonsutdanninger i Norge.

Det er dagens finansieringsordning som er årsaken til at det er blitt slik. Pengene følger studenten. Det gjelder å presentere lokkende studietilbud for å vinne kampen om å tiltrekke seg flest mulig studenter. Det måles på kvantitet heller enn på kvalitet.

40 prosent av de som starter på en utdanning, gjennomfører den ikke. Vi bruker altså store summer hvert år på å gi utdanning som kaster særdeles lite av seg.

Vi ser også en klar tendens til at utdanningsinstitusjonene satser på utdanninger som er rimelige å gjennomføre. En studieplass i medisin koster det mangedobbelt av hva det koster å gi utdanning innen økonomi, for eksempel. Det er derfor tilbudet av rimelige utdanninger florerer. Ifølge Rydje skaffer billige utdanninger høgskolene inntekter som de kan bruke til forskning på fagområder de vil satse tyngre på.

Vil ikke gripe inn

Det er ikke slik at det er fritt fram å starte opp en utdanning. Vi har systemer som sikrer at utdanninger som tilbys har et akseptabelt faglig innhold og at det finnes kompetente personer som kan stå for undervisningen. På papiret er det altså ikke så galt. Men det er neppe tvil om at man ville kunne oppnå mer om faglige ressurser ble samlet i større grad enn i dag.

BI har tatt konsekvensen av målet om å bygge sterkere kompetanse rundt de studietilbudene de satser på. De har lagt ned 9 av 13 skoler og bygget ned antallet studieprogrammer. Målet har vært å øke kvaliteten.

Politikerne kvier seg for å gripe inn. For de rødgrønne har det ikke bare handlet om kompetanse. En høgskole kan også ses på som et distriktspolitisk tiltak. De vil ikke hindre at mindre høgskoler får muligheten til å lansere nye studietilbud. En må tiltrekke seg nye studenter for å sikre sin eksistensberettigelse.

Kunnskapsminister Torbjørn Rø Isaksen en nok heller ikke rede til å gyve løs på alle studietilbudene slik Kristin Skogen Lund gjør. Isaksen er neppe med villig til å styre utdanningsmarkedet sterkere enn de rødgrønne har vært. Men i Sundvolden-erklæringen antydes det at finansieringen i sterkere grad skal bli resultatbasert. Framfor å bestemme hvem som skal få lov til å tilby hvilken utdanning, vil en via finansieringssystemet forsøke å styre flere ressurser inn mot de beste og svekke de svakeste. Alternativet er at man legger listen høyere for hvor mye kompetanse en må ha på undervisningssiden i form av fast ansatte, for å kunne starte eller opprettholde et undervisningstilbud.

I teorien skal det føre til et bedre tilbud når det er konkurranse mellom de enkelte studiestedene om å tiltrekke seg studenter. Det skal jo føre til at alle skjerper seg for å kunne tilby kvalitet. Men det er ikke det som skjer. Det som skjer er at alle skjerper seg for å kunne tilby det som gir mest penger i kassen. Det er ingen ting å si på kreativiteten og evnen til å komme med nye studietilbud. Innovasjonen ser ut til å boble på norske utdanningsinstitusjoner. Høgskolene vinner kampen i markedet, men ikke kampen om å levere den beste kvaliteten.

Det er vel og bra at den nye regjeringen vil satse på utdanning og kompetanse. Det samme sier alle partier for tiden. Det er på tiltakssiden veiene skilles. Det er all grunn til å ønske kunnskapsministeren lykke til. Samtidig er det grunn til å minne om at mer utdanning ikke er svaret i alle sammenhenger.

Mastersyken

I høst advarte professor i organisasjonspsykologi, Linda Lai, mot «mastersyken». Det er alt for mange jobber hvor folk ikke trenger høy utdannelse. Hun mener det er nærmere 40 prosent av arbeidstakerne som ikke får brukt det de kan. Hun ser tendenser til at de med for høy utdannelse i forhold til den jobben de har blir mindre endringsvillige.

Behovet for arbeidskraft vil bli enormt innen helse og omsorg i tiden framover. Innen denne sektoren bør det satses langt sterkere på kortidsutdanning. Vi kan ikke utdanne alle til sykepleiere. Det er behov for å definere behovet for utdanning innen flere sektorer på nytt. Det blir for enkelt å si at svaret er mer utdanning for alle i alle sektorer.