Det beste SV kan gjøre, er å gå tilbake dit de kom fra og bli en del av Arbeiderpartiet. Dere historisk oppgave er utført.

Sentralstyret i SV fikk i går rapporten fra utvalget som har han analysert valget i fjor – og indirekte hva som har skjedd med SV gjennom de åtte årene de har sittet i regjering. Her jaktes det ikke på syndebukker. Det virker som om partiet tar et kollektivt ansvar. Med en oppslutning på 4,1 prosent, ble tross alt SV berget fra katastrofen. I løpet av de åtte årene SV har sittet i regjering, har de tapt over halvparten av velgerne sine. I 2001 hadde de tre ganger så mange velgere som nå.

Partileder Audun Lysbakken sier SV har tapt fordi de har samarbeidet tett med Ap som de også konkurrerer med om oppslutning fra velgerne. Det er vesentlig. Utvalget peker på at partiet har en svak organisasjon. Som lite parti er ikke SV alene om å ha det. Når Ap setter i gang sin valgkampmaskin, kan det SV kommer trekkende med virke ganske puslete. Videre pekes det på at SV ikke har fått formildet til velgerne at de har lykkes med å sette sitt preg på politikken. Dette er ganske vanlig for små partiet i regjering. Både medier og egen organisasjon har gjerne fokus på de kameler som må svelges og det en ikke når igjennom med.

Historisk sett har SV stått for en helt annen utenrikspolitikk enn Arbeiderpartiet. I det store og hele måtte de føye seg etter Aps utenrikspolitiske linje i regjering.

Lykkes godt

SV lykkes godt med å kjøre fram full barnehagedekning, men i liten grad har de klart å sette spor etter den på skolesektoren selv om de har styrt dette departementet i åtte år.

Den saken SV har satset tyngst på de siste årene, har vært miljø og klima. Her har de fått gjennomslag, men Jens Stoltenberg har vært opptatt av å fremheve at det er Aps klima- og miljøpolitikk regjeringen fører.  SV innsats for miljø og klima i regjeringen har tydeligvis betydd lite for velgerne.

Analyseutvalget mener også det dårlige valgresultatet har sammenheng med manglende politiske bredde. Det virker som om dagens SV politikere er av samme oppfatning. Audun Lysbakken har tidligere snakket om «helsepartiet SV». Der er mange i SV som vil satse på helse og omsorg fordi de ser at dette blir viktige områder framover. Audun Lysbakken vil også at SV skal gå til kamp mot byråkrati og ressurssløsende målstyring. Til Klassekampen i dag sier Bård Vegard Solhjell at han vil gjenreise «kultur-SV». SU-leder Anders Halse sier til Vårt Land at han vil løfte partiet med en strengere integreringspolitikk.

Det mangler ikke på saker SV kan mene noe om. Men spørsmålet er om SV har noe særegent å bidra til på de feltene de nå vil bli opptatt av. Det er satset betydelig på kultur i de åtte årene de rødgrønne har hatt makten. Dyktige kulturministre fra Ap har frontet satsingen. Nå snakker SV om at de skal bli en premissleverandør for kulturpolitikken. Det er mer en løs tanke en strategi for å posisjonere SV velgermarkedet.

Sosialistisk Folkeparti

Når et parti må jakte saker for å profiler seg på, er det et tegn på at partiet er i ferd med å miste sin eksistensberettigelse. Forløperen for SV, Sosialistisk Folkeparti, ble stiftet i 1961. Ingen var da i tvil om hvilke saker det skulle satses på. Ingen er heller i tvil om hva som skal være hovedsaken for Miljøpartiet De Grønne.

Det få, men utvalgte er saker eller bestemte velgergrupper som begrunner eksistensen til et parti. Senterpartiet er bygdas og bøndenes parti. Det finnes fortsatt mange med et kristent livssyn som har KrF som sitt førstevalg.

Venstre og SV har ikke en definert velgergruppe på samme måte. Venstre har greid seg fordi det er en del borgerlige velgere som ikke vil hoppe i fanget på Høyre. Det er verre for SV. Rødt er et alternativ for de mest radikale sosialistene. Og siden SV har satset så sterkt på miljø og klima de siste årene, opplever de at del velgere forlater dem og heller gir sin stemme til De Grønne.

KrF og Venstre har i høst opplevd å få et langt sterkere politiske gjennomslag for sin politikk enn de har fått de siste åtte årene under de rødgrønnes styre. Men de har ikke fått noe løft på meningsmålingene. Selv om SV nå er kvitt «regjeringsåket» og har kunnet markere sin egen politikk i flere måneder, har det heller gått nedover enn oppover på meningsmålingene.

Bård Vegard Solhjell har tatt til orde for et tett samarbeid med Miljøpartiet De grønne og ser for seg en fusjon i framtiden. Han vil ha felles lister allerede ved valget i 2015. Når Solhjell gikk så langt i høyttenkning, sier det noe om hvor urolig han er for SVs framtid.

SV ønsker ikke å gi seg. Men de bør våge å diskutere om de er kommet til et punkt der jobben er gjort. Det blir noe helseblesende over SV som jakter på saker de kan profilere seg på. De gode saken som SV kan plukke opp, synes ikke å eksistere. Derfor bør SV vurdere om de like godt skal gå inn i Ap for å styrke venstre siden i partiet. De bør vurdere om de kan oppnå mer med å være en del av Ap innenfra framfor å forsøke å presse SV utenfra.