Et lobbyregister er en byråkratisk blindvei – unyttig åpenhet satt i system. Folk skal ikke måtte stå offentlig fram for å kunne snakke med en politiker.
Norsk Redaktørforening, Norsk Presseforbund, Transparency International Norge og Norsk kommunikasjonsforening er programforpliktet til å være for mest mulig åpenhet. Samtidig preges de av den enøydheten som er typisk for interesseorganisasjoner i kamp. De ser ikke helheten fordi deres egne interesser står i veien. Vi ser det tydelig når de nå rykker ut og ber Stortinget innføre et lobbyregister.
Tanken er ikke ny. Stortinget har avvist dette fire ganger. Venstre og SV gir seg ikke. Fint lite tyder på at de andre partiene vil ombestemme seg. I Dagens Næringsliv i dag blir de som ivrer for et lobbyregister møtt med et frontalangrep fra Michael Tetzschner. Han hevder at et lobbyregister vil være et inngrep i ytringsfriheten og at det preges av totalitær tenkning. Han drar paralleller til mediene, som kan skaffe seg informasjon under løfte om kildeanonymitet.
Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær i Norsk Presseforbund, kan ikke forstå at Tetzschner kan sammenlikne politikeres informasjonstilgang med pressens kildevern. Om man forstår politikkens vesen og rolle rett, er dette en høyst reell sammenlikning. Politikerne er våre tillitsvalgte. Jobben deres er å la seg påvirke. De er lov for hvem som helst å fôre politikere med informasjon i den hensikt å overbevise dem om hvilket syn en bør innta i en bestemt sak. Politikerne står fritt til å høre på hvem de vil. De står også fritt til å bruke den informasjonen de får. De kan velge å beskytte sin kilde på samme måte som en journalist. Noen ganger skjer det at politikere får informasjon nettopp under forutsetning av at den som gir informasjonen skal forbli anonym.
Det er ganske uforståelig at pressen vil frata politikere mulighet til å motta konfidensiell informasjon. Pressen er ikke alene har i landet om å avdekke kritikkverdige forhold. Det holder politikere også på med.
Det dynges på med regler og systemer i samfunnet fordi vi tror det skal tjene en god hensikt. De som vil ha et lobbyregister tror det blir mer åpenhet i samfunnet om alle som snakker med en politiker registrerer seg. En skal registrere hvem en representerer, hvem en snakker med, hva en snakker om og når samtalen finner sted. Alt skal inn i et register som skal være søkbart for alle. Det er ikke bare møter på Stortinget som skal registreres. Møter skal registreres uansett hvor de finner sted. Hva om noen en møter på gata gir en viktig informasjon? Da gjelder det å huske å registrere «påvirkningen» når en kommer tilbake på Stortinget. Det er ikke helt klart hvor grensen skal trekkes. Skal telefonsamtaler, SMS-er og e-poster også registreres?
At Transparency Internasjonal stiller seg bak dette, er komplett uforståelig. De tror muligens det blir mindre korrupsjon av det, men det blir bare mer byråkrati og politikere som til stadighet må passe på å registrere.
«Gefundenes Fressen»
For pressen vil et slikt register være «gefundenes Fressen». De vil garantert finne noe å skrive om. Men det kommer fint lite ut av det at skrives om hvem som snakker med en politiker. Det er ikke oppsiktsvekkende. Det er en normal aktivitet.
Innføres et slikt register, kan en være ganske sikker på at det dukker opp saker der noen hevder at politikere har unnlatt å føre opp et møte og dermed brutt en regel. Den slags elsker mediene for tiden.
Regjeringen har forenkling og bekjempelse av unødvendig byråkrati som en av sine fanesaker. Det er uforenelig med å innføre et lobbyregister.
Venstres Sveinung Rotevatn mener et lobbyregister først og fremst handler om avmystifisering og å vise at det ikke er noe galt med lobbyisme. Det vil være meningsløst å sløse så mye med arbeidstid for å få markert det. Rotevatn kan heller få alle politikerne med seg på et opprop om at det ikke er noe galt med lobbyisme. Det vil være gjort på noen timer.
De fire organisasjonene mener et lobbyregister vil bidra til å styrke demokratiet og øke tilliten til de demokratiske beslutningsprosessene. Det er en skjønn tanke. De kan imidlertid trygt overlate til politikerne å ta ansvar for demokratiet og legitimiteten. Demokrati og legitimitet styrkes ved at det er fri tilgang til politikerne. Folk skal ikke måtte stå offentlig fram for å kunne snakke med en politiker. Denne retten har alle borgere, og den er det viktig å verne om.