Lærerne er rede til streik for å unngå rektorstyrte stemplingsur og for å beholde friheten til å jobbe ekstra på kveldstid i bytte mot ti uker ferie. Forståelig, men de kan oppnå langt mer med å kompromisse med KS.

Erna Solberg ser neppe noe behov for at drømmelæreren hun snakker om trenger kurs i bruk av stemplingsur. KS, arbeidsgiverorganisasjonen for kommunene, har heller ikke ordlagt seg i nærheten av noe slikt når de har sagt opp gjeldende arbeidstidsavtale. Men det er dette lærerne hører. De opplever at arbeidsgiver møter dem med mistillit og mistro. Mens den nye regjeringen snakker om å satse sterkere på skolen, roper Utdanningsforbundet høyt om at KS er i ferd med å ta kollektivt strupetak på hele lærerstanden. De forbereder seg til å streike til krampa tar dem.

Ifølge dagens arbeidstidsavtale jobber en lærer 43 timer i uken de 39 ukene elevene er på skolen. Lange ferier regnes som avspasering. Lærere har plikt til å undervise et bestemt antall timer og ha noe bundet tid på skolen. De frie timene til retting og forberedelser kan lærerne selv disponere.

Noen lærere har særdeles gode dager: små klasser, greie elever, lite retting og ikke mye forberedelse. Det går på rutinen. Andre jobber fletta av seg. Alle stønner de over at de nå må bruke stadig mer tid til rapportering og store doser med evalueringer.

Verstingen Sandefjord

I iveren etter å skape en bedre skole pøses det på med tiltak og systemer som lærerne har null tro på. Sandefjord kommune er blitt et skrekkeksempel. Her forlanger politikerne at lærerne hver jul og sommer skal evaluere elevene fra første klasse av ut fra 70 kriterier. To lærere et blitt truet med oppsigelse fordi de nekter. Nå har 40 andre lærere lagt seg på den samme boikottlinjen for å tvinge kommunen til fornuft. Det er mulig kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) alt har hvisket, eller muligens skreket, sine partikollegaer noen velvalgte ord i øret. «Sandfjordslaget» kommer lærerne til å vinne, med mindre vettet til politikerne i byen har avgått ved døden.

Det er kommuner som Sandefjord som får Utdanningsforbundet til å sette seg fullstendig på bakbeina bare ved tanken på å gi kommunestyrte rektorer anledning til å fastsette lærernes arbeidstid.

KS har mast i årevis om en oppmykning av dagens arbeidstidsordninger, men talt for døve lærer-ører. Sist fredag var siste frist for å bli enige i vanlige forhandlinger. Det skar seg på under en halv time. Det betyr at lønn og arbeidstid kobles sammen i lønnsoppgjøret i april. Lærerne varsler streik, pent og forsiktig i mai og juni og storstreik når skolen begynner i august, hvis ikke KS gjør retrett.

KS skjelver ikke i buksene av trusselen om streik. Kommunene sparer tross alt hundrevis av millioner på en langvarig lærerstreik. Læreren har dessuten en streikehistorie som viser at de oppnår fint lite.

Penger spart

Hvis KS vil, kan de klare å kjøre lærerne i senk. Streiker de for lenge, kan KS svare med lockout. Da bryter skolevesenet sammen, og staten må gripe inn med tvungen lønnsnemnd. Hvis ikke lærere har en avtale om arbeidstid, er det Arbeidsmiljøloven som gjelder. Da har KS vunnet. Skolen vil imidlertid ligge igjen som en slagmark. Det vil imidlertid neppe ende så dramatisk.

Skulle det ende med at lærerne blir gjort til vanlige funksjonærer med arbeidstid mellom 8 og 16 og ferie som alle andre, får vi en dårligere skole. Å være lærer er ikke et vanlig yrke. Den som tviler, kan prøve seg. Kravet fra KS om at lærerne skal ha en arbeidsdag som alle andre, er ubegripelig. Lærerne bør selvsagt jobbe mest når elevene er på skolen. Lærere bør være mest mulig i klasserommene. De bør kunne forberede seg og rette stiler hjemme i stua etter Dagsrevyen, hvis det passer best. Arbeidsplassene mange av dem er tildelt på skolen er dessuten ikke nevneverdig større enn det burhøns har til disposisjon.

KS kan si hva de vil. Det de krever er større kontroll av lærerens arbeidsinnsats i håp om at dette skal føre til en bedre skole.

Den konflikten som er i emning, skyldes at lærerne i for stor grad oppfører seg som sta esler i møte med arbeidsgivers ønske om endringer. Dagens regler tar for lite hensyn til de enorme forskjellene det er i arbeidsbelastning ved å ha en norskklasse der 80 prosent av de 28 elevene har utenlandsk bakgrunn og å ha gym på en liten bygdeskole.

KS vil at rektor i større grad skal ha mulighet til å forhandle fram arbeidstidsordninger med de tillitsvalgte på hver enkelt skole eller i kommunen. Det kan gi bedre ordninger for alle parter. Derfor bør lærerne være rede til å komme KS i møte. Lærerne må i det minste akseptere en uke mindre sommerferie mot at denne uken skal brukes til etterutdanning.

Lærerne ønsker høyere lønn. Det fortjener en god del av dem, men Utdanningsforbundet må innse de ikke vil klare å løfte hele lærergruppen høyere enn andre ansatte i offentlig sektor. Vil de ha mer lønn, må de åpne for større lønnsforskjeller lærerne imellom. Det betyr at de må akseptere at en større del av lønnsfastsettelsen skjer i lokale forhandlinger. Det betyr også at lærere som påtar seg større byrder enn andre, som oppnår spesielt god resultater, bygger opp sin kompetanse eller påtar seg oppgaver på vegne av fellesskapet, skal belønnes for det. Lærerne må oppgi tanken om at en lærer er en lærer og skal tjene det samme uansett hvor i landet en bor, hva en underviser i og hvordan en lykkes.

KS på sin side bør offentlig ta livet av sin virkelighetsfjerne idé om at en lærer skal jobbe som alle andre.

Lærere bør ikke tvinges til administrativ lydighet. De må tennes, lokkes, inspireres til å bruke seg selv og alt de er og har for å formidle kunnskap og verdier. Drømmelærere stempler ikke inn klokken 8 for deretter å ikle seg en politikerkonstruert tvangstrøye. Drømmelærer er som frie fugler som ikke alltid flyr i flokk engang.