Thorhild Widvey ringte ikke styrelederen i Trondheim for å bli informert som hun sier, men for å påvirke. Det lyktes hun med til gangs. Men det er da ikke så galt at politikere prøver å påvirke.
«Nasjonalistpartier – som Frp – er farlige; de bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse, menneskerettigheter og likhet», skriver direktør Pontus Kynander ved Trondheim Kunstmuseum i vårens program som tar for seg grunnlovsjubileet, nasjoner og nasjonalisme. Det tok ikke lang tid før det skapte så pass med oppstyr at kulturminister Thorhild Widvey ble informert. Hun valgte å ta skjeen i egen hånd og ringte styreleder Rasmus Brodtkorb og ville vite hva som gikk av Kynander. Det var selvsagt ikke det Widvey sa. Det var det styrelederen hørte. Han tok saken videre til daglig leder for museene i Sør-Trøndelag, Suzette Paasche, som igjen sendte SMS til Kynander der han får høre at han har stelt i stand et «helvetes leven» og at han ikke akkurat bidrar til å styrke museet.
I dag har Widvey fått alle som kan krype og gå i kultur-Norge på nakken. Medienes førstefiolinist når det gjelder skikk og bruk og prinsipiell korrekt adferd for politikere og især statsråder, Aftenpostens Harald Stanghelle, var ute allerede i går og svingte pisken over Widvey. Så i dag kan hele flokken av kulturelle og politiske meningsbærere følge på. Og selvsagt alle opposisjonspolitikere. Til og med Per Sandberg er ute og kritiserer Widvey fordi hun har «ødelagt saken for ham». Han var klar for å denge løs på Kynander. Han ville nok ha gitt klar beskjed om at statens penger ikke skal brukes til å finansiere direktører som farer med tull og tøys. I stedet ble det Thorhild Widvey som fikk alle bøttene med kritikk helt over seg og ble sakens kjerne.
Saken får også et etterspill i Stortinget, hvor de for tiden elsker å lage gedigne saker om statsråder som foretar seg noe som kan bli misforstått.
Selvkritikk
Widvey sier til Dagsavisen at hun «kanskje ikke burde ha tatt den telefonen». Så pass selvkritikk er det lurt å ta. Hun ante ikke hva hun satte i gang, men det burde en erfaren politiker som Widvey visst. Det er ikke olje og industri hun har med å gjøre nå. Det er kultur og medier. I disse bransjene går de raskt fra konseptene om en statsråd foretar seg noe som en aller annen kan tolke som forsøk på styring av kunsten eller innskrenkning av ytringsfriheten. Her er det døgnkontinuerlig beredskap for raskt å kunne slå ned på de minste antydninger om slikt.
Når en som statsråd får alle på nakken, må man enten begynne å ro eller gå i krigen. Widvey var ikke forberedt på noen krig. Hun valgte å ro. Hun sier hun bare ringte for å skaffe seg informasjon. Hva var det hun ikke visste? Og om det var informasjon hun var ute etter, har hun en liten hær i departementet som kunne skaffe henne det. Hun ringte selvsagt for å påvirke og informere styrelederen om hva hun mente, slik at han kunne være forberedt på hva som kunne komme.
Ikke puddinger
Det er altså dette som er helt forferdelig: at en statsråd ringer og snakker med en styreleder. Det er altså blitt å angripe kunsten og ytringsfriheten. Hallo! Det er da ikke noen puddinger som sitter som styreledere rundt om. De hopper da ikke fordi om en statsråd sier hopp. Og i alle fall hopper ikke direktører og fagfolk. De oppfatter en mening fra en statsråd omtrent som en meningsytring.
Feilen Widvey har gjort er at hun bare ringte styrelederen og at det framstår som forsøk på påvirkning i hemmelighet. Hun burde samtidig gått ut offentlig og sagt noe slikt som at «direktøren er på jordet, men at han selvsagt har rett til å ytre seg» – om enn ikke i så sterke ordelag.
Det er ingen grunn til å spare direktør Pontus Kynander for kritikk, verken fra statsråder eller andre politikere. Han kan ikke dekke seg med at han bedriver kunst. Han bedriver ikke kunst med det han har skrevet. Det er reinspikka politikk. Da får han stå fram på den politiske arenaen og forsvare seg. Kynander har bedt om bråk, og det bør han få. Lederne for diverse kunstinstitusjoner bør slutte å løpe rundt som sårbare sjeler klar til å kle seg i offerrollens kappe når de utfordrer politikerne. De må gjerne gjøre det, men da må de ta det som kommer.
Har skjedd før
Det er ikke første gang det blir et gedigent oppstyr om brudd på politisk etikette som noen blir fryktelig bekymret for konsekvensen av. Knut Storberget fikk høre det da han ringte bistandsadvokat Mette Yvonne Larsen og ba henne ta det litt roligere når hun uttalte seg om 22. juli. Han ringte til og med etter kl. 16.
Og det ble ei huskestue uten like da utenriksminister Jonas Gahr Støre møtte Thorbjørn Jagland tilfeldig i New York og sa at kineserne ikke vil bli særlig begeistret om Liu Xiabo fikk fredsprisen. Som om det var noe Jagland ikke visste og han sporenstreks ville ringe alle i komiteen og fortelle at han lurte på om Støre mente at de ikke fikk lov til å gi prisen til Xiabo.
Det er grenser for mye tid vi skal bruke på politikkens formside fordi en eller annen kan hoste opp en betenkelig konsekvens. De store sakene handler for tiden om noe en politiker og aller helst en statsråd ikke bør. Vi har valgt dem for at de skal påvirke. De bør de ikke slutte med det av frykt for det mediale prinsipptenkende «skikk og bruk»-politiet.