Vladimir Putin fortjener saftig kritikk, men Tybring-Gjedde har et poeng når han sier USA ville gjort det samme. En finner ikke løsninger for Ukraina uten å ta med i beregningen at landet hører til i den interessesfæren Russland vil bruke makt for å kontrollere. 

Verden bør være et sted der alle stater respekterer menneskerettighetene og folkeretten, men dessverre bruker noen stater sin maktposisjon til å presse et annet land til å gjøre som en vil. En del store og mektige stater presser og truer sine nabostater, eller andre stater hvor man har vitale interesser, til å innordne seg. Viljen til å bruke makt for å forsvare egne interesser kjennetegner politikken USA har ført i mange tiår, og Kina og Russland opptrer på samme måte.

Russland har gjort det klart at de ikke vil tillate dagens Ukraina å utvikle seg som de selv vil. Vladimir Putin vil ikke tillate at Ukraina melder seg inn i EU, for ikke å snakke om NATO. Det vil være utålelig om Ukraina for eksempel inviterte Nato-krigsskip å legge til kai på Krim, noen få kilometer fra den russiske grensen. Man kan gjerne argumentere med at hvis det er dette Ukraina vil, så har de som en selvstendig stat rett til det.

Putin som USA

Men slik er altså ikke verden. Det er det like godt å innse og innrette politikken ut fra det. Dette er Christian Tybring-Gjeddes utgangspunkt når han i Klassekampen i dag gir støtte til president Putin. Han forstår hvorfor han gjør som han gjør.

– Tenk om Quebec eller Mexico hadde erklært seg uavhengig. USA ville gått inn, fortalt verden at det var deres bakgård og bedt Russland om ikke å blande seg inn. Det blir veldig ensidig å late som om det som nå skjer er så veldig forskjellig, sier Tybring-Gjedde, som er forsvarspolitisk talsmann for Frp og vanligvis en sterk forsvarer av USA.

Han har et godt poeng. Det er den samme nøkterne konstateringen av maktens realitet i verden som preger tidligere forsvarsminister Sverre Diesens uttalelser. Han sier at Ukraina aldri vil gå til krig mot Russland fordi de vil blir nedkjempet raskt av den russiske overmakten. NATO eller EU vil heller ikke komme Ukraina til unnsetning, fordi Ukraina ikke er en del av USA eller EUs vitale interessesfære. Dette vet Putin. Militært kan han gjøre som han vil. Så langt har han nøyd seg med å rasle med sablene.

Statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende har fordømt Russland etter at russiske styrker tok kontroll over Krim-halvøya. De har hyllet den nye regjeringen som overtok etter at den pro-russiske presidenten Viktor Janukovitsj ble tvunget til å trekke seg. Børge Brende sier Russland ikke kan få overta Krim, og han tar avstand fra den planlagte folkeavstemningen 16. mars.

Brende har lagt seg på sammen linje som USA. Tysklands Angela Merkel er mer dempet og avventende. Det er den linjen Tybring-Gjedde mener den norske regjeringen bør legge seg på.

Det er ikke noe å si på Børge Brendes resonnement. Han har selvsagt rett i at en del av et land ikke kan rive seg løs fordi om et flertall av befolkningen vil det. Samtidig er dette politiske realiteter myndighetene i et land må forholde seg til. Hva om folket på Krim gjør opprør, slik de gjorde i Kiev?

Det er heller ikke noe å si på Brendes understrekning av at det avgjørende nå er at man i Ukraina får dannet en stabil regjering som har bred støtte og garanterer de ulike folkegruppenes sikkerhet og demokratiske rettigheter. På krim har befolkningen, som i hovedsak består av russere, mistet fullstendig tilliten til myndighetene i Kiev. Krim har et regionalt selvstyre. Etter folkeavstemningen 16. mars må myndighetene på Krim og i Kiev snakke sammen.

EU snakker

Russland og EU er viktige handelspartnere. EU kan straffe Russland betydelig, men det vil samtidig være en straff som rammer EU selv. Russland og EU har begge interesse av å roe ned situasjonen rundt Ukraina. For å finne en løsning, må EU oppgi tanken på at Ukraina skal slutte seg til EU. Det vil ikke Russland godta. Akkurat hva Putin vil godta, er ikke godt å si. Der makten rår og ingen i realiteten truer ens maktbase, er det slik at den som sitter med makten har lite å gå på, med mindre en får noe i bytte. Desto hardere Vesten herjer med Putin, desto mindre innstilt blir han på å gi etter.

Putin har full kontroll på Krim. Det kan være han er interessert i å innlemme Krim i Russland. Når det gjelder Ukraina, er han opptatt av å begrense deres handlefrihet og mulighet til å bli en del av Vesten slik andre av Russlands naboland er blitt.

EU diskuterer mulige sanksjoner mot Russland. Angela Merkel kan klare å få Putin til å opptre mindre provoserende. Da kan det drøye med sanksjoner. Putin har vist hva han er villig til. Der makten rår, kan det være tilstrekkelig.

Det er selvsagt grunn til å kritisere Putin for en rekke forhold. Han innfrir ikke når det gjelder respekt for menneskerettighetene, og setter tydeligvis egen maktinteresse over folks demokratiske rettigheter.