Når det nå blir mulig å søke dommerstilling i Høyesterett i all hemmelighet, kommer det nok søkere. Dette bør bli starten på mer lukkethet i det offentlige når det gjelder ansettelse av toppledere.

Da stillingen som dommer i Høyesterett ble lyst ut i fjor, kom det ingen søkere. Justitiarius Tore Schei og leder i Advokatforeningen Erik Keiserud mente det kunne skyldes at aktuelle kandidater lot være å søke fordi de ikke ønsket at de skulle bli offentlig kjent at de søkte.

Høyesterett kunne da gjort som man ellers gjør i offentlig sektor for tiden og tauet inn en hodejeger som aktuelle kandidater kunne kontaktet, eller hodejegeren kunne selv ha kontaktet aktuelle kandidater. Tore Schei kunne sikkert levert en liste på 10 personer han kunne tenke seg. Dermed kunne hodejegeren ført samtaler med mulige kandidater. Til slutt kunne han ha sittet igjen med fire aktuelle. Ingen av dem hadde søkt, for søknadsfristen var ennå ikke ute. Tore Schei kunne ført samtaler med en eller to av dem. Statsråden kunne blitt konsultert. I praksis ville ansettelsen ha funnet sted i hemmelighet. Hodejegeren kunne meldt tilbake at «både høyesterett og justisministeren ser gjerne at du søker». «Jeg skal seriøst vurdere det», kunne den aktuelle svart. Når fristen var ute, ville hodejegeren tatt ny kontakt og fortalt at man anser ikke de andre søkerne som aktuelle, så det ville være trygt å søke. Når søkerlisten til slutt ble offentliggjort, ville alle vite hvem som får jobben.

Omtrent slik skjedde det da Thor Gjermund Eriksen ble ansatt som kringkastingssjef, Anne Aasheim som direktør for Norsk Kulturråd og Siri Hatlen som direktør for Oslo Universitetssykehus, for bare å nevne noen eksempler.

Formelt ble loven om offentliggjøring av søkerlister fulgt, for navnene på søkerne ble offentliggjort før den formelle beslutningen ble fattet. I realiteten foregikk ansettelsen i hemmelighet. Dessuten kostet det noen hundre tusen i honorar til en hodejeger.

Dette spillet vil ikke Høyesterett være med på. Nå blir stillingen lyst ut, og det blir ikke offentliggjort hvem som har søkt. De som har ansvaret for ansettelsen kan da kjøre en normal ansettelsesprosess der de intervjuer de mest aktuelle kandidatene og henter inn kompetanse til å vurder søkerne dersom de finner det påkrevd.

Det er slik det må være for at man skal kunne få de best kvalifiserte søkerne i dag.

Da Dommer Wilhelm Matheson søkte Høyesterett for første gang og ble innstilt som nummer tre, mente en kollega at han var ferdig som advokat, for som han sa, «vi samler ikke på bronseplasser».

– En søker kan i verste fall risikere negativ omtale dersom kollegaer mener personen ikke er kvalifisert, sier administrerende direktør Paul Bellamy i advokatfirmaet Schjødt til Dagen Næringsliv.

– Offentlighetsprinsippet står sentralt i et demokrati, ikke minst av hensyn til tilliten til statsmaktene. Det gjelder ikke minst domstolene. Det er synd at det må bli sånn, men hensynet til bredest mulig rekruttering til et så viktig embete gjør at denne innskrenkningen må tåles, sier advokat Jon Wessel-Aas til Aftenposten.

Er det noen stillinger hvor det kan argumenteres for at det bør være offentlige søkerlister, så er det dommere til Høyesterett. Dette idealet er ikke lenger praktikabelt. Når denne skansen faller, bør det få konsekvenser for andre topplederstillinger i offentlig sektor. I dag skjer det for mye triksing og spill på bakrommet. Det er mer redelig å ta konsekvensen av det som skjer i det markedet der de dyktige lederne befinner seg. Der flagger man ikke at man vil bort fra den jobben man har for kanskje få en annen lederjobb. Det fleste taper på å være på vei ut.

Ledelse handler om å stå helhjertet i det lederansvaret en har. Som regel sprer en usikkerhet ved å signalisere at man er på vei ut. Ønsker en nye utfordringer, bør det skje uten at alle får vite om det.