Det er en betydelig avstand mellom Fremskrittspartiet partiprogram og den politikken regjeringen fører. Frp har alt for god trening i å sluke kameler. Likevel ser det ut til at to av FrPs statsråder kan komme til å sette spor etter seg på områder som er viktige både for næringslivet og befolkningen.

Det kommer til å bli bygget flere veier med Ketil Solvik Olsen som samferdselsminister, og det skyldes ikke bare at han vil få mer penger til disposisjon. Han planlegger også å ta nye grep for å finansiere veibyggingen slik at større strekninger kan bygges samtidig. Det sparer tid og kostnader. Han vil dessuten prioritere å bygge veier og jernbane der det er samfunnsmessig mest lønnsomt. Det er ingen god nyhet for distriktene, men for dem som bor i nærheten av de store byene.
I samferdselsdepartementet og i Statens Vegvesen, som ledes av Terje Moe Gustavsen, tidligere samferdselsminister i Jens Stoltenbergs første regjering, har de ventet på en slik nyorientering som Solvik Olsen representerer. Solvik Olsen kan drive medstrømsledelse. Alle vil det samme. Det ligger godt til rette for tut og kjør.

Sylvi Listhaug må drive det stikk motsatte – motstrømsledelse. Hun er noe så sjeldent og provoserende som en minister som insisterer på mindre støtte til den sektoren hun har ansvaret for.
Som landbruksminister kom hun til sine egne, men de tok ikke imot henne. I alle fall ikke så langt. Det hjelper ikke at hun er odelsjente som flere ganger har demonstrert for mediene at hun kan melke som ei budeie, for ikke å si en fullblods bondekone. Bøndene lurer på hvordan det går an å bli en så til de grader landbrukspolitisk frafallen som Listhaug.

Sylvi Listhaug har lagt seg i hardtrening til vårens store batalje, jordbruksoppgjøret som starter etter påske. Bondelagets folk skjelver i kjeledressene. De frykter hva hun kan finne på å foreslå. Hun varsler at hun vil fjerne taket for produksjon av melk. Bøndene protesterer og frykter nedbygging av melkeproduksjonen. Det frykter ikke Listhaug og minner om at antallet melkebruk i Norge er redusert fra 23.000 til 9000 på 15 år. Hennes mål er å gjøre det mer attraktivt å være bonde på heltid.

Kjeftes huden full

Hun vil fjerne boplikten og diverse reguleringer som begrenser bønders handlefrihet. Hun kjeftes til stadighet huden full, men det preller av på henne. Hun har like mye trekkraft som åtte hunder i spannet til Lars Monsen. Det har de fått merker i Landbruksdepartementet som huser en stor flokk ekspertene på finurlige støtteordninger og rådgiverne for toll og subsidier. Men lojale byråkrater som de er, tilpasser de seg. Listhaug kan sine saker. Hun er kjapp, direkte og modig.
Når man vil gjøre store endringer, kan man begynne i det små, gå varsomt, skaffe seg støttespillere og lytte seg fram til hva som er mulig å få til. Listhaug har valgt motsatt strategi. Hun har sluppet ut alle kattene hun har i sekken på en gang. Kontroversielle utspill kommer på løpende bånd. Større frihet, mindre regulering, mer konkurranse er Listhaugs mantra.

Hvor mye hun får KrF og Venstre med på, vet hun aller minst selv. I utgangspunktet ser det ikke lyst ut. KrF står sterkt i distriktene. De vil fremstå som et parti som vil ivareta distriktenes interesser. Venstre ønsker i sterkere grad enn KrF en liberalisering innen landbrukspolitikken. Men så langt har de stått sammen om å avvise utspillene fra Sylvi Listhaug. Frp og Høyre setter nå Venstre under press. De krever at Venstre er med på en oppmykning av landbrukspolitikken som betyr mindre reguleringer og større frihet for bønder som vil satse på økt produksjon.

Det Listhaug har bestemt seg for, er å bruke hvert jordbruksoppgjør framover til å drive bøndene noen skritt lenger i den retning de ikke vil, men som hun vil.