Dilemma og feighet

Verden trenger noen små nasjoner som ikke logrer for de store. Vår kamp for menneskerettighetene blir mer troverdig om vi avviser presset fra Kina og bærer omkostningene ved å være det landet som deler ut Nobels fredspris.

Å gi uttrykk for tvil og hvilke dilemma en står overfor, samsvarer godt med dagens lederidealer. Vi liker ikke skråsikkerhet. Børge Brende viste at han mestrer denne formen for ledelse i spørretimen i Stortinget i går. Tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre er en mester i å tale meningsfylt om «på den ene og på denne annen side». Ved å formidle at man har forstått og vurdert alle sider i en sak, kan en lykkes med å bygge troverdighet selv hos de som er dypt uenig i den konklusjonen som blir trukket. Forutsetningen er imidlertid at alle vesentlige momenter hentes fram i de overveielser en beslutningstaker meddeler offentligheten. Det er på dette punktet regjeringen og Høyre er i ferd med å kjøre seg fast.

Det er stortingspresident Olemic Thommessen som er sendt ut i krigen for å forklare hvorfor Høyre og regjeringen mener at de ikke vil møte Dalai Lama når han kommer til Oslo om i mai for å minnes at det er 25 år siden han fikk Nobels fredspris. Han er helt åpen om grunnen. Hvis Dalai Lama får møte representanter for regjeringen eller ham som stortingspresident, og nummer to etter Kongen, vil dette ytterligere svekke forholdet mellom Norge og Kina som har vært på frysepunktet siden 2010 da den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris. Kineserne har aldri akseptert at Nobelkomiteen er en frittstående institusjon som ikke spør regjeringen om hvem de kan dele ut Nobels fredspris til.

Også den rødgrønne regjeringen, med daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, har vært opptatt av å tine opp det kjølige forholdet til Kina. Da Børge Brende ble ny utenriksminister i høst, ble det ikke lagt skjul på at en vesentlig oppgave for ham var å forbedre forholdet til Kina. Brende kjenner personlig flere av lederne i landet. Er det noen som burde ha de beste forutsetninger for å få kineserne på gli, er det Børge Brende.

Dalai Lama er i ferd med å ødelegge alle Børge Brendes planer om å normalisere forholdet til Kina. Det er selvsagt surt at en så pass liten sak som et besøk av en fredsprisvinner skal få ødelegge en viktig utenrikspolitisk satsing for regjeringen. Slikt skjer. Denne saken har utviklet seg til et testspørsmål på hvilke verdier som veier tyngst i norsk utenrikspolitikk. Er det norske økonomiske interesser eller menneskerettigheter som skal veie tyngst?

Olemic Thommessen godtar ikke denne problemstillingen. Han argumenterer for å si nei til å møte Dalai Lama fordi han mener dette vil styrke Norges posisjon for å kjempe for en god klimapolitikk, demokrati og menneskerettigheter. Det er slik Børge Brende også vil ha oss til å se saken. Det er plagsomt for norske diplomater og alle andre som representerer Norge i internasjonale sammenhenger at vi blir stengt ute fra viktige samtaler fordi Kina ikke vil ha oss med. Det er ikke vanskelig å forstå at det kan være frustrerende for de som deltar i internasjonale sammenhenger å ikke bli regnet skikkelig med.

Det Børge Brende ikke vil innrømme, er at motviljen mot å møte Dalai Lama har sammenheng med norske næringsinteresser. Kina har ikke satt i gang en handelsboikott mot Norge. Handelen har faktisk økt et par prosent de siste årene, men vi går nok glipp av mange muligheter når de kinesiske myndighetene er negative til å ha mer med Norge å gjøre enn høyst nødvendig.

Er det et lite land som har råd til ikke å logre for Kina, er det Norge. Vi tåler at vi får solgt mindre laks til det kinesiske markedet og at norske bedrifter må kjempe i motvind for å komme seg inn på det gedigne kinesiske markedet.

Børge Brende bør møte Dalai Lama og forklare kinesiske myndigheter hvordan vi ser på situasjonen for Tibet og at vi har tradisjon for at representanter for regjeringen møter vinnere av Nobels Fredspris. Forholdet til Kina vil neppe forverre seg ytterligere. Hvis det skulle skje, lever vi godt med det.

Verden trenger noen små nasjoner som ikke logrer for de store. Vår kamp for menneskerettighetene blir mer troverdig om vi avviser Kina. Å være det landet som deler ut Nobels fredspris, har tydeligvis en del omkostninger. Børge Brende bør være rede til å bære dem.