Dagsrevyen sendte i går en reportasje om at Asker kommune betalte First House 319.000 kroner for en plan for hvordan kommunen burde gå fram for å overbevise politikerne om at E18 i tunell gjennom vestkorridoren burde inn i Nasjonal Transportplan for 2014–2023. Her presenteres en liste over hvilke personer en bør satse mest på å påvirke, og det anbefales at man aktivt arbeider for å undergrave tilliten til argumentene mot den løsningen kommunen ønsker seg. First House ga også råd om hvordan budskapet bør utformes og hva det bør legges vekt på i forhold til enkelte målgrupper. 

Det er en standardrapport som alle kompetente kommunikasjonsbyråer er i stand til å levere, verken mer eller mindre. Det står ikke noe i rapporten som ikke andre kommunikasjonsbyråer kunne ha skrevet. Tidligere har mediene skrevet om at Drammen kommune har brukt kommunikasjonsbyråer i forbindelse med nytt sykehus, Ørlandet kommune da de jobbet for å få den nye kampflyplassen, Bodø kommune i samme sak, Krødsherad og Lillehammer kommuner i forbindelse med et alpinanlegg.

Det er altså ikke noe sensasjonelt ved rapporten Asker kommune har betalt for, ut over at det var First House som gjorde jobben. I mediene er visst alt de foretar seg mistenkelig for tiden. Den som har surret, er tidligere ambassadør Morten Wetland, som lekker fortrolig informasjon for å diskreditere Thorbjørn Jagland. Det gjorde han som privatperson, hevder han, mens han som «jobbperson» utfører oppdrag for norske bedrifter som har interesser i Kina. Han blander rollene. Det First House for øvrig har foretatt seg i relasjon til Kina er ikke så spesielt i forhold til det andre kommunikasjonsbyråer holder på med.

Kritikkverdig

Hans Geelmuyden mener at det First House driver med er så pass kritikkverdig at han ønsker en vurdering av om de kan være medlem i Kommunikasjonsforeningen. Geelmuyden mener First House selger nettverk og ikke kommunikasjonskunnskap. Det treffer ikke helt. Det florerer jo med nettverkskontakter i denne bransjen. Etikken er knyttet til hver enkelt konsulent. First House har ikke utviklet seg til å bli et samlingssted for rådgivere med frynsete moral. Det er ikke noe spesielt med de som jobber der utover at de har solid erfaring og store nettverk. Det Geelmuyden bringer til torgs er for luftige greier.

Erlend Fuglum har vært medlem i Senterpartiet de siste 20 årene. Klassekampen fortalte i går at han som rådgiver i First House anbefalte Troms Kraft å få saken til å «handle om Sp» mens han var vararepresentant for Sp på Stortinget. Han fikk altså betalt for å anbefale noe som ville være belastende for partiet. Man kan velge å se dette som et uttrykk for at Fuglum er meget profesjonell: Han gir sine kunder full valuta selv om det rammer hans egne politiske interesser. Eller man kan se det som uttrykk for at han praktiserer en dobbeltkommunikasjon som svekker den tilliten han baserer seg på som politiker. Det er kun i hemmelighet det fungerer å kombinere de to rollene slik Fuglum forsøkte på.

Per Olaf Lundteigen er krystallklar i Klassekampen i dag: «Han burde aldri satt sine bein i First House». Han har tidligere uttalt at partiene ikke må vikle seg inn i en ukultur knyttet til PR-byråene. Lundteigen representerer en konsekvent linje. Begynner man i kommunikasjonsbransjen, bør en ut av politikken. Politikere må være åpne med det de foretar seg. De kan ikke jobbe for kunder i hemmelighet.

Offentlige oppdrag

First House kan ikke politikerne gjøre noe med. Det er tydeligvis et voksende marked for deres og andre PR-byråers tjenester. Politikere kan ikke forby bedrifter å få hjelp fra et PR-byrå for å vinne fram med sine interesser.

Det politikerne kan bestemme, er at de ikke vil engasjere PR-byråer i all hemmelighet. Ingen kan nekte Asker kommune å engasjere et kommunikasjonsbyrå, men det kan bli stilt krav om at oppdraget og rapportene skal offentliggjøres.

– Lokaldemokratiet bør ta seg sammen. De bør sørge for åpne prosesser, uten å bruke slike byråer, sier Martin Kolberg til NRK. Det kan Stortinget enkelt gjøre ved å presisere at betalte kommunikasjonsoppdrag ikke skal ses på som interne dokumenter, men omfattes av Offentlighetsloven.

Det ble et styr uten like om kundelistene til blant andre Sylvi Listhaug som kom fra First House til Landbruksdepartementet. Da var det snakk om å innføre nye regler. Det ser ut til at dette koker bort i kålen. Ingen kan tvinge et privat firma til å oppgi sine kundelister, med unntak av kunder i offentlig sektor.

Etter alt oppstyret rundt kundelistene er det ikke sikkert Erna Solberg er særlig lysten på å hente flere fra kommunikasjonsbyråene inn i politikken. Men det vil fortsatt være en rekke politikere som går andre veien. Når en for eksempel ikke tilbyr statssekretærer mer enn fra en til tre måneders etterlønn, bør en ikke bli overrasket over at de foretrekker en godt betalt rådgiverjobb der de kan få brukt sin politiske kompetanse framfor å melde seg arbeidsledig og sløve på Nav inntil en passende jobb dukker opp.