Det første Jonas Gahr Støre må konsentrere seg om er å befeste sin stilling som partileder. Det første året vil han ikke lansere ny politikk som vil bli oppfattet som kontroversiell i deler av partiet. Støre må konsentrere seg om forankring. Han må bygge tillit og posisjon. Han vet at å bli partileder er noe annet enn å bli bedriftssjef med vide fullmakter. Støre får ikke gjennomført mer enn det han får partiet med på.
Arbeiderbevegelsens parti
Noen partier representerer interessegrupper sterkere enn andre. Senterpartiet er bøndenes og distriktenes parti, KrF representerer kristenfolket og Ap arbeiderbevegelsen. Dette er en styrke og en svakhet. Martin Kolberg formulerte strategien for å vinne og beholde makten slik: «Fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen.» LO nøler heller ikke med å si at de krever å få støtte fra Ap i saker som er viktige for dem. LO passer på som en smed at partiet ikke beveger seg på veier der LO ikke kan slå følge. Derfor må også LOs leder sikres plass i sentralstyret.
Interessegrupper er i liten grad nyskapere. De konsentrerer seg om det som er i sine medlemmers interesse og ser ikke den helheten som politikere og i særlig grad en statsminister må ta hensyn til. Interessegrupper er opptatt av å forsvare opparbeidede rettigheter og vinne nye. De bygger sin legitimitet ved å bygge makt sentralt framfor å la for mye skje lokalt.
Sammen mot Eriksson
Fagbevegelsen blåser til kamp mot Robert Erikssons endringer i arbeidsmiljøloven. Det virker som alt han foreslår er like galt og håpløst. LO har varslet krig, og Ap henger seg på. Det er mulig LO og Ap mener de kan høste en politisk gevinst av å feie alt Eriksson foreslår av banen.
Er det noen som vet at det er nødvendig med endringer i Arbeidsmiljøloven, er det Jonas Gahr Støre. Det oppdaget han da han var helseminister. Da ba han sykehusene legge til rette for at de kunne operere fra åtte om morgenen til ni om kvelden. Det betyr nødvendigvis mer kveldsarbeid. For å få til slike opplegg, må en ha større fleksibilitet. Jonas Gahr Støre uttalte som helseminister at det ikke var en menneskerett å kun jobbe hver tredje helg. Det betyr mer søndagsarbeid om nødvendig. Det er mulighetene for det Robert Eriksson nå legger opp til.
22. juli-kommisjonen pekte på at politiet i alt for liten grad er på jobb når kriminaliteten skjer. Dette handler om det samme. Større fleksibilitet og mer arbeid utenfor 8–16.
Avgjørelse lokalt
Hvor mye og når arbeidstakere ønsker å jobbe varierer. Dette klarer en ikke å fange opp i presise sentrale avtaler; det må de lokale tillitsvalgte finne ut av i samarbeid med ledelsen.
Hvis Jonas Gahr Støre legger seg på den linjen Gerd Kristiansen har lagt seg på i denne saken, nytter det ikke å snakke om at han vil ha fornyelse i arbeidslivet. Da går han for status quo på et område der det er størst behov for fornyelse.
Støre velger sannsynligvis å ligge lavt. Han ønsker ingen konfrontasjon med LO nå. Det vil ødelegge det forankringsarbeidet innad han må prioritere.
I et noe lenger perspektiv vil Støre neppe klare å fornye Ap dersom strategien skal være «fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen». Det ser ut til at LO fortsatt vil satse på at de skal vinne valget i 2017 ved å fornye samarbeidet med SV og Sp. Det er en risikabel strategi. Sp og SV er for svake. Ap kan regne med deres støtte uansett. Sp hopper ikke over til de borgerlige. Skal Ap vinne makten tilbake, må de orientere seg mot sentrum. Skal Støre bli statsminister i 2017, må han få KrF med på laget. Da må han sørge for at vi ikke får repriser på kampen mot reservasjonsretten for leger. KrF ser i dag for få tegn på at Ap viser økt vilje til å komme dem i møte.
Ideologisk leder
Jonas Gahr Støre trer nå inn i sin fjerde hovedrolle som politiker. Som utenriksminister imponerte han og ble lagt merke til i det internasjonale miljøet. Som helseminister fikk han trening i å være i forsvarsposisjon for et system som har sine klare svakheter. Siden i høst har han fått erfaring som finanspolitisk talsmann med oppgaven å være imot stort og smått som regjeringen har foreslått.
Nå tar han fatt på sin hittil største lederutfordring. Med Støre får Ap en leder som vil framstå som en ideologisk leder. Ap trenger fornyelse, men alle fornyelser møter motstand hos de som ser seg mest tjent med at mest mulig er som det er. Støre har kraft og mot til å bevege Ap om han får tid på seg.