Ledere vasser gjerne i uenighet. Delte meninger er ofte et sunnhetstegn. Det er få saker der det er opplagt hva som er lurt å gjøre. Før en avgjør store, viktige spørsmål, bør ulike synspunkter og vurderinger på bordet. Det er bra at folk kjemper for hva de mener er best for den virksomheten de har medansvar for. Det forteller om engasjement og eierskap.
Engasjement drives fram av følelser. Noen mennesker er slik at følelsene ligger tjukt utenpå dem. Det fører til at andre mennesker også kjenner på egne følelser når disse drar på i debatten. Slik kan det blir skikkelig temperatur i en ledergruppe, i en diskusjon eller i et møte. Følelser vekker følelser.
Vanligvis klarer en å roe seg ned etter en opphetet debatt eller et møte med høy temperatur, slik at man er tilbake i et saklig og normalt modus etter kort tid. Det skjer også at temperaturen ikke går ned, med stiger til nye høyder neste gang en møtes.
Når følelser etter hvert får stor betydning for hvordan en sak oppleves og utvikler seg, snakker vi gjerne om at det har oppstått en konflikt.
Politikken er full av uenighet og følelser, av konflikter. Det minste problemet er ens politiske motstandere. Der kan en gyve på. Det er verre når følelsene begynner å koke i eget parti og i relasjonene til ens samarbeidspartnere.
KS og lærerne
Over lang tid har det bygget seg opp et dårlig klima mellom KS og Utdanningsforbundet. Mange og sterke følelser er i sving. Denne uken har de greid å etablere et fornuftig samtaleklima, virker det som. Det ser ut til at Utdanningsforbundet har tillit til at KS ønsker å finne en løsning framfor å øke konflikten i håp om å bryte ned lærernes motstand med makt. Det kan de klare om de vil. Men regjeringen vil det ikke. KS opererer ikke i et politisk tomrom. Høyre har endatil flertall i styret. De vet hva Erna Solberg vil. Hun vil ikke bruke energi og oppmerksomhet på en langvarig lærerstreik. Den står øverst på liste «finn en løsning raskt».
Mandag kom evalueringen av sex-kjøpsloven. De som har forsket på konsekvensen av loven, mener den har ført til mindre prostitusjon. Det snakkes om en nedgang på rundt 20 prosent. Flere fra politiet sier at denne loven er et nyttig redskap. Denne utredningen var en strek i regningen for Høyre, Frp og Venstre. De har nærmest programfestet at loven skal skrotes. I Høyre er de i tvil. Ordfører Fabian Stang mener loven fungerer og vil beholde den. KrFs leder, Knut Arild Hareide forlanger i Vårt Land i dag i særdeles tydelige ordelag at Høyre, Frp og Venstre snur og beholder loven.
Dette er en dårlig sak for Erna Solberg å bruke krefter på i høst. Her er det mye følelser i sving, det blir harde runder internt og samarbeidet med KrF vil bli satt på prøve. Solberg bør skjære igjennom så raskt som mulig og beholde loven, eventuelt si at de vil ta en ny vurdering om to år.
Den konflikten Erna Solberg bør prioritere, er det arbeids- og sosialminister Robert Eriksson som har ansvaret for. Det gjelder endringene i Arbeidsmiljøloven. LO legger opp til krig. LO-leder Gerd Kristiansen framstår som en leder som ikke legger skjul på følelser. Hun fører et emosjonelt ladet språk når det er saker som er viktig for henne. Det innbyr til å svare med samme mynt. «Nå må du slutte å fjase», repliserte Robert Eriksson på angrepene fra Kristiansen i den TV-sendte debatten fra Arendalsuka. Denne saken har alle ingredienser til at den kan utvikle seg til et bikkjeslagsmål uten like. I januar spiste Eriksson bløtkake med Kristiansen etter at det var blitt enige om en ny IA-avtale. Nå får han ikke servert et svett rundstykke en gang. LO har bestemt seg for at Eriksson skal angripes fra alle kanter og bauer. De mener det er den beste strategi for at regjeringen skal våge seg på minst mulig endringer i Arbeidsmiljøloven.
Denne konflikten må Erna Solberg inn i. Både KrF, Venstre, Høyre og Frp er enige om at det bør gjøres endinger i Arbeidsmiljøloven. De bør gå i dialog med LO og de andre arbeidstakerorganisasjonene. Det gjelder å finne ut av hva det er størst motstand mot og se om det er grunnlag for kompromisser. Men regjeringen bør jobbe så raskt som mulig.
Jens Stoltenberg og Kjell Mange Bondevik var gode til å opptre på en måte som ikke ga næring til at konflikter eskalerte. De ordla seg saklig og bestrebet seg på å ikke angripe person, men holde seg til sak. Erna Solberg er en mer hardtslående politikertype. Men rollen som statsminister i en samarbeidsregjering, gjør det nødvendig å opptre mest mulig saklig og minst mulig konfliktskapende. En statsminister må hele tiden forholde seg til uenighet som har potensial i seg til å utvikle seg til en konflikt. Men man kommer ikke unna at man i flere saker må på banen og blir dermed en hovedaktør i en konfliktfylt sak. Derfor gjelder det å velge sine konflikter med omhu.