1300 dømte personer venter på å få gjennomført den soningen de er dømt for. Nå vil justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) sende 300 av dem til Nederland der de har ledig fengselskapasitet. Fangene som kan bli sendt til fjernsoning er straffedømte med lange dommer, samt utenlandske statsborgere med et utvisningsvedtak i bunn.
– Vi arvet en utfordrende situasjon etter den rødgrønne regjeringen med for få soningsplasser, sier Anundsen i pressemeldingen som departementet har sendt ut. De rødgrønne får tåle dette sparket. Det er en uholdbar situasjon med 1300 i soningskø. De som er dømt må få gjennomført sin soning slik at de kan få lagt saken bak seg.
Anundsen har tidligere sagt at de vil vurdere å la norske fanger sone i Sverige. Det har det ikke blitt noe av så langt.
– Dette har veldig mange sider ved seg. For eksempel, hvordan rehabiliteringen tilbake til samfunnet skal være for de norske fangene som blir plassert i utlandet? Hvordan skal kontakten med familie og pårørende opprettholdes? Og hvordan skal de få skolene i fengslene til å undervise på norsk? Før vi tar stilling til dette konkrete forslaget, må vi vente til vi får hele bildet på plass, sier Kari Henriksen, medlem i justiskomiteen for Arbeiderpartiet, til TV 2.
Det er relevante spørsmål som Anundsen nok har noen svar på når han i løpet av høsten legger saken fram for Stortinget.
På lederplass peker VG på at hensynet til pårørende og isolasjon fra nærmeste familie og venner kan virke mot sin hensikt i rehabiliteringsøyemed. Dette handler dypest sett om hva samfunnet vil oppnå med straff. I vår humanistiske tradisjon, er ideen at selv den hardbarkede fadermorder har et menneskeverd, og en straffedømt som har gjort opp for seg skal hjelpes tilbake til storsamfunnet. Fengsel er ikke bare frihetsberøvelse, det er også rehabilitering. Det er også fare for at uskyldige barn og familiemedlemmer indirekte straffes ved at de ikke kan møte den dømte. Soning i Nederland bryter med kriminalomsorgens såkalte nærhetsprinsipp, heter det.
Ri prinsipper
Det må da være grenser for å ri prinsipper. Det er da ingen grunn til å stille spørsmål ved om vi skal oppgi dagens tenkning omring straff og rehabilitering fordi om en vil prøve ut en kriseløsning.
Riktignok er det en del plunder med å sende fanger til Nederland. Permisjoner en har rett på må gjennomføres i Norge og staten må betale enn del flybilletter til familier som har rett til besøk. Men dette er ikke umulig å få til.
Det kan tenkes at fanger kan få velge å sone i Nederland framfor å stå i kø eller det bør også vurderes om de skal få spesialbehandling på en eller annen måte.
Det er ikke snakk om å inngå en avtale for mange tiår der vi skal kjøpe fengselstjenester fra Nederland. Det må gjelde for en periode inntil vi får bygget ut kapasiteten her hjemme.
Det burde ikke vært 1300 i soningskø. Alle burde sonet straffen i Norge. Det er umulig å få til. Om ikke noe skjer, vil soningskøen vokse.
Noen ganger må politikerne vise handlekraft og velge nest beste løsninger. Så får vi gjøre noen erfaringer. Hvis erfaringen er for dårlige, får vi slutte med det. Kriseløsninger er sjeldent perfekte, men de er faktisk å foretrekke sammenliknet med alternativet.