Statens kamp mot sine egne

Hadde Jan Tor Sanner sagt: «Ingen spør en kommune om noe som helst uten at jeg har godkjent det på forhånd», da ville regjeringen i løpet av noen måneder redusert byråkrati og rapportering dramatisk. En ordning der de som synes det er kjekt å vite en hel masse måtte søke om det, begrunne det, angi tidsbruk og en samlet oversikt over hva den faktiske kunnskapsinnhentingen koster samfunnet, ville ha virket voldsom disiplinerende. Men lite tyder på at Sanner vil få de andre statsrådene med på at en så stor inngripen i det de har ansvaret for. Derfor durer de nevnte instanser i vei med spørsmål og rapportering som aldri før.

– De statlige rapporteringskravene har tatt fullstendig overhånd, sier rådmannen i Førde til Kommunal Rapport.

Den faste rapporteringen er krevende nok. Den har kommunene forståelse for og nytte av. Dette går inn i den såkalte «Kostra-databasen». Her kan kommunene hente ut tall som de kan han stor nytte av for sin egen planlegging. Det er 80 rapporteringsordninger hjemlet i lov og forskrifter som en kommune må forholde seg til. Er forskingsprosjekt i regi av Høgskolen i Sogn og Fjordane/Vestlandsforskning viser at kommune må bruke like mye tid på tilfeldig rapportering som på lovbestemt rapportering. Det er den tilfeldige rapportering som er kommet ut av kontroll.

Spørrelyst

Ethvert direktorat med respekt for seg selv synes de må spørre kommunene om noe. Noen direktorater har store ambisjoner og spør mer enn andre. En kommune kan bruke mange dagsverk på å framskaffe svar på spørsmålene fra en instans. Problemet er at det stadig flere som holder på slik. Fylkesmennene er ikke det spor bedre. For ikke å snakke om tilsynene. For å gjøre jobben sin spørs det om stadig mer. Og ingen slår Riksrevisjonen når det gjelder å gå detaljert til verks. En del kommuner kviner seg for å søke om tilskudd fordi de følger så mye rapportering med. Vinningen går praktisk talt opp i spinningen.

Alt dette en del av den samme styringslogikken. Staten framstår som et mangehodet troll som spyr ut spørsmål de vil ha svar på. Den venstre hånden har ikke peiling på hva den høyre holder på med.

– Nå må staten begynne på legge bånd på seg når det gjelder å spørre om alt. De må våge å stole mer på kommunene og heller holde de som ikke gjør jobben sin, mer i ørene, sier rådmannen i Førde, Ole John Østenstad. På et år fikk han 48 tilfeldige forespørsler som de måtte svare på. Det tar voldsomt med tid i en administrasjon som burde brukt tid på andre ting.

Statssekretær i Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Paul Chaffey (H) mener det blir mindre rapportering med større kommuner og viser til en bebudet stortingsmelding om kommunene til våren. Om to kommuner slår seg sammen, er det neppe tvil om det to samlet sett vil bruke mindre tid på rapportering. Chaffey viser også til tidstyvfokuset. Det handler først og fremst om bevissthet om hvordan man kan jobbe smartere og mer fokusert. Tidstyvene er de som får oss til å bruke tid på det som ikke er vesentlig. Å måtte bruke tid på pålagte oppgaver, fanges ikke inn av tidstyvfokuset.

– Det langsiktige målet er å sørge for mer tillitsbasert styring, sier Chaffey. Vel og bra, men da trenger de ikke vente på at kommunen skal bli større. Det vil bli noen kjempestore og noen kjempesmå kommuner i Norge. Det er de små kommunene staten holder på å kvele med rapportering. Det er bare å gå i gang med en gang med å vise de små kommunene økt tillit. Tillit har ikke noe med størrelse å gjøre. Måten staten viser kommuner tillit på er å gå til kamp mot sine egne og rett og slett sørge for at de henvender seg sjeldnere til kommunene. De klarer ikke begrense seg uten at Jan Tore Sanner foretar seg noe som monner. Oppfordringer om å skjerpe seg er ikke nok. Kommune har ikke tid til å svare staten på alt som er kjekt å vite. De må bruke ressursene sine på å gi befolkningen gode tjenester