Sanner mot folkeavstemning

For kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner og Høyre er det helt opplagt at kommuner må slå seg sammen. Slik tenker flertallet i Arbeiderpartiet også. Ap har for lengst innsett at et par hundre kommuner er for små for å løse oppgavene staten vil pålegge dem. Spørsmålet er hvordan en skal få sammenslåingene til å skje.

Sanners primære metode er «gulrot». Han vil presentere et opplegg der kommunene ser at de er mest tjent med å bli større. Hver kommune bør ha minst 10.000 innbyggere. Noen kommuner har skjønt det allerede, men den store åpenbaringen vil skje til våren når Sanner legger fram en melding for Stortinget som viser hvilke oppgaver kommunene skal få. De får en forsmak på det før jul en gang, når ekspertutvalget han har nedsatt får sagt sitt.

Stortinget har praktisk talt bestemt at kommunene skal utrede sammenslåing med en eller flere av nabokommunene. 250 kommuner er i gang. Det kan Sanner være fornøyd med.

Det er noen få kommuner, som Vågan i Lofoten, som sier de ikke vil utrede noe som helst. «Det er i strid med Stortingets vedtak», sier Sanner til Klassekampen i dag. Han varsler ingen krig mot ulydige småkommuner. Den tid den sorg. Han nøyer seg med en forsiktig rasling med sabelen sin. Han minner om at det kan bli aktuelt for staten å bruke tvang hvis en kommune ikke vil det alle nabokommunene vil.

Siden 2001 har 14 kommuner forsøkt å slå seg sammen. Halvparten av dem lykkes ikke. I en rapport fra Distriktssenteret som ble omtalt i Klassekampen i går pekes det på at det Sanner har satt i gang kan havarere. Den største hindringen mot sammenslåinger er den folkelige motstanden som fort oppstår. Lokal motstand leder gjerne til at det blir bestemt at det skal holdes folkeavstemninger om sammenslåing. Da låser det seg ofte. Dette vil Sanner forhindre. Derfor advarer han nå mot at det legges opp til folkeavstemninger. Det passer ikke inn i hans stramme tidsplan.

Sanner satser alt på at kommunestyrene skal innse hva som er fornuftig å foreta seg for oppfylle Stortingets vilje om færre kommuner. Han forventer at alle Høyre-ordførere lytter til ham og ikke til det de måtte høre om folkelig motstand.

Det er mulig Sanner i løpet av våren klarer å sette fram så store og fristende gulrøtter at flertallet av kommuner kjører videre på sammenslåingsprosessen, men når kommuner får så stor fordel av å slå seg sammen, opplever nok de små kommunene favorisering fra Sanner som en piskesnert. Det blir nok utlagt som en «gi til de store, ta fra de små»-politikk.

Det er kommunevalg neste år. Sanner kan ikke kjøre på så hardt at det oppstår et kommuneopprør få måneder før valget. Neste høst, etter valget, er tiden for Sanner til å vise muskler. Da må han ta grep som sikrer at prosessen kommer i mål. Det betyr ikke alt hele kommunekartet vil være tegnet ferdig innen 2017, men det må i det minste se betydelig annerledes ut enn i dag. «Nå har vi fått en rekke mer robuste kommuner», kan Sanner si da. Og det vil han ha helt rett i.

Sanner har et tilleggsproblem som kan bli mer plagsomt enn han liker om Ap kommer skikkelig på banen i kritikermodus: Han har ikke fått hektet fylkene skikkelig på prosessen. Denne uken klaget ordførere i fylkeskommunene over at fylkeskommunen mister oppgaver og posisjon til fordel for Fylkesmennene, som er statens forlengede arm. Det er bevisst politikk fra regjeringens side. Det er mulig Ap vil utnytte dette. Høyre er imot et forvaltningsnivå mellom stat og kommune. Det er det ikke flertall for, men det bør kunne bli flertall for å slå sammen fylkene til seks–syv regioner.

Skal Sanner komme velberget i mål med en kommunereform, må han samtidig få skikkelig fart på å avklare fylkenes rolle. Det blir for mye støy og uklarhet dersom fylkeskommune skal seile sin egen sjø med en statsråd som bryr seg for lite med dem.