Astrid Nøklebye Heiberg er ikke en standard 78-åring. Hun har vært professor i psykiatri og statsråd og er nå statssekretær for Høyre i Helse- og omsorgsdepartementet. Hun vandrer rundt som et levende bevis på at arbeids– og sosialminister Robert Eriksson har helt rett; aldergrenser på 67 eller 72 år er et merkelig påfunn, en rest fra en fortid da en trodde gamle folk ble for gamle.

Robert Eriksson har varslet at pensjonsalderen skal heves fra 70 til 72 år i første omgang, og deretter til 75 år. Han vil også ha slutt på tariffestede ordninger der pensjonsalderen er fastsatt til 67 år eller lavere. LO og NHO slakter forslaget. Akademikerne og YS er positive. Fagfolk mener en slik ordning vil slå ut på ulike måter. Noen mener arbeidsgivere vil bli enda mer restriktive med å ansette folk i 50-årene fordi de mener det er for lenge å risikere å bli sittende med en arbeidstaker for lenge.

Andre spår langt flere konflikter i arbeidslivet når arbeidsgiver må påvise at en arbeidstaker som trekker på årene, ikke klarer jobben sin godt nok lenger. Det kan nok skje i næringslivet. I offentlig sektor kommer ikke ledere til å orke slike prosesser. De lever heller med en del eldre ansatte som ikke fungerer godt nok.

For det skal så visst ikke bli lettere å få avsluttet et arbeidsforhold. Om vi skal tro Astrid Nøkleby Heiberg, blir det lagt nye plikter på arbeidsgiver. I en samtale med Dagens Næringsliv peker hun på at det må være en menneskerett å få bruke ressursene sine og at mange eldre er ved god helse.

– Hvis de tvinges ut av arbeidslivet er det en viss helserisiko som depresjoner, muskel- og skjelettplager. Alle vet at det er trist å miste jobben når en er 40 år. Men ikke mange vet at det kan være trist å miste jobb en når man er 70 år. Selv folk med slitsomme jobber skulle ikke trenge å gå ut av arbeidslivet. Det går an å tilpasse jobben for dem, sier hun.

Unge forskere

Hvis eldre blir for slitne av å jobbe, skal altså arbeidsgiver løse problemet. Det er individets rettighet til å jobbe så lenge en selv ønsker som skal være avgjørende. Tanken om å tre til side som fast ansatt professor for eksempel for å gi en fast stilling til noen av de unge forskerne som går i årevis uten fast ansettelse, teller ikke med.

Vi må skille mellom å være aktiv og kunne beholde sin faste stilling. Pensjonister over 67 år utgjør en stor ressurs for samfunnet.  Så mange som mulig av dem bør jobbe, men ikke i fast stilling så lenge det passer dem selv. Her må arbeidsgiver og samfunnet inn og styre. Professorer bør gå av når de er 70 år, men kan gjerne leies inn til forskningsprosjekter og undervisning. Yngre folk bør få de faste stillingene og god professorlønn.

Det politikerne bør kunne samle seg om, er å øke aldergrensen til 72 år. Det finnes det argumenter for, men en bør ikke oppheve arbeidsgiveres rett til å definere en aldergrense som er lavere.

Ingen nekter for at aldringen setter sine spor. I rettighetens tidsalder mener altså regjeringen at det skal være opp til arbeidstaker seg å ta konsekvensen av dette. Det skal ikke skilles mellom eldre og yngre. Alle skal kunne ha rett til deltidsstillinger og permisjoner.

BI-professor Bård Kuvås mener at forskning viser at det ikke er noen grunn til å prioritere yngre framfor eldre arbeidstakere. Han skriver følgende på bloggen sin

«For noen år siden ble myten om at eldre medarbeidere leverer dårligere arbeidsprestasjoner enn yngre medarbeidere avsannet (Ng og Feldman, 2008). I en helt fersk studie undersøkte de samme forskerne ytterligere seks myter:

• Eldre medarbeidere er mindre motiverte.
• Eldre medarbeidere er mindre villige til å delta i trenings- og karriereutviklingsaktiviteter.
• Eldre medarbeidere er mindre endringsorienterte.
• Eldre medarbeidere stoler mindre på andre mennesker (inkludert kolleger og ledere).
• Eldre medarbeidere har dårligere fysisk og mental helse.
• Eldre medarbeidere opplever større ubalanse mellom jobb og familie.

I en såkalt metaanalyse av til sammen 380 enkeltstudier og mer enn 208.000 respondenter blir fem av de seks mytene avsannet. Den eneste myten som viste seg å ha livets rett er at eldre medarbeidere er noe mindre villige til å delta i trenings- og karriereutviklingsaktiviteter».

Myter om alder

Han hevder dette er fakta som bør få LO og NHO til å oppgi motstanden mot de endringer Robert Eriksson vil foreslå. Han følger opp på Twitter med å hevde at det «tydeligvis trengs forskning, siden forskjellene går i de eldres favør og dermed avsanner mytene».

Hva Kuvaas mener med dette, er ikke godt å si. Forskning har ingen vondt av. Men det må være tillatt å tvile på om forskningen er entydig på at ansatte rundt 70 er å foretrekke framfor de rundt 40. Det finnes en rekke arbeidstaker i 70 årene som jobber bedre enn 40 åringer. Slike må en jo få tak i og tilby arbeid. Men når de fleste arbeidsgivere heller vil ha en standard arbeidstaker på 35 år framfor en på 75 år, må nok Bård Kuvaas klaske store mengder forskningsartikler i bordet om NHO og LO skal innse at de de lever i mytenes verden.

Kuvaas og Nøklebye Heiberg lever i rettighetens og interessenes verden. Det er greit å ha politiske meninger og kjempe for egne interesser. Men når en skal servere forskningsmessige fakta, må en holde tungen rett i munnen når det gjelder hva den politiske debatten handler om.