Han kan få sagt det, justisminister Anders Anundsen. «Vi skulle ikke tømt lageret av barn», sa han til Bergens Tidende i desember da det ble avslørt at flere barn med foreldre som har søkt asyl var blitt sendt ut av landet.
Anundsen har gjort det stikk motsatte av det KrF og Venstre mener de var enige om. Han må regne med flengende kritikk når han kommer til høring i Stortinget. Denne saken viser at det for alvor knirker i samarbeidet mellom regjeringen og de to sentrumspartiene.
Tilliten til Anders Anundsen er tynnslitt. Frp må levere på innvandringsområdet. Regjeringen hadde lovet at 7.100 utlendinger uten lovlig opphold skulle kastes ut av landet i 2014. 1.900 av disse skulle være asylsøkere. Men allerede 12. mars i fjor får Politidirektoratet (POD) klar beskjed om at «antall returer innen asyl har vært for svak». For å nå målet om antall utsendelser, måtte de bruke tiden på utsendelser som ikke er for arbeidskrevende. Det går mindre tid med til å sende ut en familie enn å jakte på kriminelle som skal ut av landet.
Anundsen gjør målet hellig: Det skal nås for enhver pris. Forpliktelsen til KrF og Venstre må vike plass, for her skal målet nås.
Noe av kritikken mot målstyringen er at det er det som måles som stjeler all oppmerksomhet. Å nå målet blir hovedsaken. Hva som blir nedprioritert, blir ikke målt. I denne saken er konsekvensene av målstyringen avdekket.
Målstyring er et bærende element i New Public Management-tenkningen (NPM) som har vært en rådende styringsfilosofi i offentlig sektor de siste årene. Professor ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Haldor Byrkjeflot, mener at NPMs tid som eneste aksepterte styringsverktøy kan være over i offentlig sektor. Han mener å kunne se en pendelsvingning tilbake i retning av offentlig administrasjon basert på regelstyring og forutsigbarhet.
– Vi har den siste tiden hatt en lang rekke reformer der samordning har stått i fokus. New Public Managements fokus på målstyring og resultatrapportering for enkelte enheter, kan være vanskelig å forene med tanken om samordning og felles mål som de ulike reformene krever. Da kan det være behov for mer tradisjonell offentlig administrasjon, sier han til Ukeavisen Ledelse.
NMP- tenkningen er klekket ut med tanke på næringslivet. Problemet er at målene i offentlig sektor ofte er vidt forskjellige, og at man ofte skal favne over mål som er i konflikt med hverandre. Det er dette som ble Anundsens problem. Han var forpliktet på en avtale med Venstre og KrF, samtidig skulle han nå målet om å sende ut 7100 utlendinger som ikke hadde rett til å være i landet.
Justissektoren har vært preget av store mengder mål. Tidligere politidirektør Ingelin Killengren hadde over 120 mål å forholde seg til. Etter 22 juli 2011 har de i departementet jobbet mye med å få ned antallet mål og prioritere innsatsen til de underliggende etater. Poenget var færre mål og konsentrert innsats om å nå målene. Det er positivt. 7100 utsendelser – det målet skulle nås. Det var prioritert. Men også prioritert mål kan lede en på avveie når en ikke i tilstrekkelig grad fanger inn den virkeligheten måloppnåelsen skal skje i.
I ettertid kan en se at målet om 7100 utsendelser var for ambisiøst. Framfor å innrømme det, gikk Anundsen løs på «varelageret av asylbarn». Han burde vite at det var utålelig for Venstre og KrF.