Motstanden mot EØS-avtalen øker innad i LO. Da LO og Aps landsmøte i 2011 tvang regjeringen til å si nei til EUs tredje postdirektiv, fungerte det som en vitamininnsprøytning for dem som er oppgitt over den sterke innflytelse EØS har fått over norsk politikk. Det viste seg altså at det var mulig å nedkjempe den EU-vennlige ledelsen i Ap. Siden har frustrasjonene over EØS-avtalen blant annet knyttet til tjenestedirektivet og vikarbyrådirektivet økt. Det brer seg en oppfatning om at det er EØS som er årsaken til at vi ikke kan drive den arbeidslivspolitikken vi er mest tjent med.
EU står opp til knærne i egne problemer, men regelkverna maler videre som før. Det pøses på med direktiver og det er ikke mindre kontroversielle enn tidligere. Motstanden mot norsk EU-medlemskap har aldri vært sterkere enn den er nå. For tiden er tilhengerene mest «i prinsippet» for medlemskap i EU.
Både Nei til EU og Europabevegelsen holder det fortsatt gående. Nei til EU er mest opptatt av å opprettholde kamp-profilen. Nå handler kampen i praksis mest om EØS. Den nyvalgte lederen for Nei til EU, Kathrine Kleveland, sier til Klassekampen i dag at 9 700 av de 10 000 direktivene fra EU som Norge har innført, er positive for Norge. Problemet er de 300 direktivene som virker negativt.
«Vi mener Norge burde innført de direktivene vi ønsker oss og sagt nei til de vi ikke ønsker oss», sier hun.
Denne uttalelsen viser at hun befinner seg godt inne i drømmeland. Hun later som om det finnes en virkelighet som ikke eksisterer. EØS-avtalen åpner ikke for valg på øverste hylle. EØS-avtaler er en «alt eller ingen ting»-avtale. For alle land er det slik at det er noen direktiver de ser fordeler med, andre er det ulemper knyttet til. Landene i EU kan ikke velge hvilke direktiv de vil følge og hvilke de vil droppe. De må ta hele pakka. EØS-avtalen likestiller Norge med landene i EU når det gjelder å implementere EUs direktiver. Men fordi Norge ikke er medlem i EU og kan delta i den demokratiske prosessen som skjer i forkant av at et direktiv blir vedtatt, har vi en formell reservasjonsrett. I et av 10 000 tilfeller er den benyttet, og det mot Ap- ledelsens vilje. Det ble lagt opp til en langdryg behandling. Problemet ble løst ved at vi fikk en ny regjering. De har trukket tilbake reservasjonen mot det tredje postdirektivet.
I år kan LO feire 80-årsdag for Hovedavtalen som alle tariffavtaler er bygget på.
– EØS er en like stor og viktig bauta i norsk historie som hovedavtalen, sier Stein Reegård til Klassekampen. Han sier han vet han vil hisse på seg mange i egne rekker. Med å være så sterk og tydelig gir Reegård et signal om at det må bli slutt på den tiden da EØS-motstanderen få legge premissene for debatten. I følge Reegård vil det være like skadelig å avvikle EØS-avtalen som å avvikle Hovedavtalen.
– Disse to avtalene har sikret norske arbeidstakere verdens beste lønn, verdens korteste arbeidstid og beste sosiale ordninger. Da skal man være veldig forsiktig med å tukle med dem, sier han.
Med hovedavtalen ga arbeidstakerne fra seg retten til å streike når de ønsket det. De aksepterte at arbeidskampen ble regulert. Det var både pluss og minus med det. Slik er det med EØS også, tenker Reegård.
Tiden er ikke inne for å skrote EØS-avtalen. Den har fungert som er kompromiss mellom EU-tilhengere og motstandere siden den ble underskrevet i 1994. Den innebærer at Norge for tre fjerdedeler av politikkområdet i praksis er medlem av EU.
EU er i sterk endring. Unionstanken er svekket. Om fem år kan vi ha et EU som det kan bli mer aktuelt for Norge å bli medlem i. Hvis Storbritannia skulle melde seg ut, vil det åpne seg nye tilknytningsformer. I en såpass uavklart situasjon, gjør vi lurt i å sitte rolig i båten. Vi må belage oss på å betale noen milliarder mer for å nyte godt av EØS-avtalen. Det har vi råd til.
Når framtiden for norsk økonomi ser mørkere ut, er det et argument for å holde på tilknytningen til EU via EØS. Det betyr ikke at vi skal gi støtte til politikken som føres fra Brussel. Norge bør engasjere seg der det er naturlig for å bygge ned EUs unionsambisjoner og flytte makt fra Brussel til de enkelte lands regjeringer.