Staten holder seg med 77 svindyre spesialrådgivere som en gang har vært ledere. Systemet med at ledere i staten beholder sjefslønn i årevis etter at de ikke lenger er sjefer, bør havne på skraphaugen. En gang sjef betyr ikke alltid sjefslønn, skriver redaktør Magne Lerø.

I noen departementer sitter det en høyt gasjert spesialrådgiver i hver eneste krok. I Helse-og omsorgsdepartementet finnes 13 av dem. Like mange er det i Finansdepartementet, mens Utenriksdepartementet holder seg med åtte. Til sammen er det 77 spesialrådgivere i departementene, viser en oversikt som Dagsrevyen presenterte i går.

Hvis man er leder i statsadministrasjonen, er man embetsmann. Embetsmenn kan praktisk talt ikke sies opp. Det må i tilfellet skje i form av et vedtak i statsråd. I praksis slutter en god del embetsmenn i den lederjobben de har hele tiden, frivillig eller ufrivillig. Har man vært leder og slutter, fortsetter de som spesialrådgivere til de går av med pensjon. Her er de ikke snakk om førtidspensjon ved fylte 62 år. En kan være spesialrådgiver til en selv velger å pensjonere seg.

Det er slett ikke utenkelig at en kan være spesialrådgiver i 15-20 år når regjeringen nå øker pensjonsalderen til 72 år.  Hvis spesialrådgiveren koster departementet 500 000 kroner mer enn en annen rådgiver hvert år, betyr det et kostnad på 7-9 millioner kroner for en ansatt.

Økt 40 prosent

På tre år har lønnsutbetalingene til spesialrådgiverne økt med nær 40 prosent. Gjennomsnittslønnen ligger rundt en million kroner. Antallet spesialrådgivere har økt fra 67 til 77 siden 2012.

Tidligere departementsråd i Justis- og beredskapsdepartementet, Morten Ruud, tjener 1.400.000 kroner som spesialrådgiver i departementet der han tidligere var den øverste embetsmannen. Andreas Moan i Helse- og omsorgsdepartementet har en lønn på 1.430.000 i året. Det er om lag 200.000 kroner mer enn sin egen minister, Bent Høie.

Det er greit at en sjef som må slutte beholder samme lønn i 12-15 måneder, men deretter må lønnen legges på et nivå som tilsvarer oppgaver, ansvar og kompetanse. 

I forrige uke fikk arbeidsminister Robert Eriksson en ny spesialrådgiver; Joakim Lystad som fikk sparken som Nav-sjef. Eriksson sa ikke rett ut at han hadde fått sparken. Joakim Lystad sa at han gjerne ville ha fortsatt i jobben. Arbeidsrettslig var det Lystad selv som valgte å si opp. Han benyttet seg av punktet i arbeidsavtalen der det heter at «arbeidstaker har selv rett til å be arbeidsgiver om å få tre ut av stillingen og gå over i en annen funksjon før åremålsperioden utløper, til samme lønnsvilkår… …Arbeidsgiver kan innvilge dette dersom det anses foreligge grunn for det».

Alternativet til å gjøre det på denne måten, var at han hadde blitt omplassert etter tjenestemannsloven. Da skal det foregå en prosess i forkant og arbeidstaker skal få «skriftlig tilbakemelding om hva som ønskes endret og veiledning for å kunne foreta forbedringer», som det heter.

En leder i staten sitter ikke trygt. Det kan Joakim Lystad fortelle alt om. Det en kan være trygg på som sjef i staten, er at man beholder lønna uansett hva som skjer. Om arbeidsoppgavene blir færre og ansvaret betydelig mindre, tjener en like godt. Det er fristende for en del å tre tilbake og leve godt som spesialrådgiver.

Grete Faremo

Politimestrene er også en del av dette systemet. De kan komme i den situasjonen som Geir Gudmundsen i Bergen havnet i. Framfor å slutte i stillingen som politimester etter skandalene som er avslørt, kan han fortsette som spesialrådgiver i Politidirektoratet.

Tidligere justisminister Grete Faremo ville rydde opp. Hun overlot til Politidirektøren å ansette politimestre. Nå vil regjeringen gjøre om på den beslutningen. Politimestrene skal fortsatt være embetsmenn utnevnt av Kongen i statsråd.

Vi er ikke tjent med et system der sjefer i staten fortsetter på samme betingelser fram til pensjonsalderen. Det er greit at en sjef som må slutte beholder samme lønn i 12-15 måneder, men deretter må lønnen legges på et nivå som tilsvarer oppgaver, ansvar og kompetanse.

Ledere i staten som slutter, må også ha mulighet til å få en sluttpakke med lønn i 12-15 måneder slik det er vanlig i samfunnet for øvrig. Det er langt rimeligere for staten å gi en sluttpakke enn å ha avgåtte ledere som en kanskje ikke har særlig behov for, på lønningslisten i årevis.

Avtaler om sjefslønn fram til pensjonsalder finnes også i kommunene og i noen av helseforetakene. Tiden er inne for politikerne til å rydde opp.