Sunn fornuft og skjønn bør erstatte en del av reglene som gjelder for offentlige anskaffelser, og statsråder bør få større handlefrihet til å sette i gang prosjekter som de har tro på, på egenhånd.
Det norske anbudsregimet ble kledd naken i en lengre reportasje i Dagens Næringsliv lørdag. «Vi har skapt et monster», sier advokat Inger Roll-Matthiesen som med kløkt og iver var med å skrive det regelverket som politikerne ønsket seg. Et regelverk måtte til. Det var bestemt i EU, men vi ville være flinkest i klassen når det gjaldt å legge til rette for sunn konkurranse og forhindre enhver mulighet for korrupsjon. Strengere regler, flere regler og krav om full anbudsrunde for lavere beløp. Det ble den norske modellen.
Hensikten var god. Reglene skulle gjøre det lettere, mer strømlinjeformet og hindre at kompiser fikk kontrakter dersom de påviselig ikke leverte bedre kvalitet eller lavere pris.
«Det har gått fullstendig av skaftet», sier Roll-Matthiesen nå. Hun har forsøkt å gjennomføre en offentlig anskaffelse etter de reglene hun selv var med og lage. «Jeg holdt på å bli gal», sier hun.
Styreleder Kjersti Kleven ved Kleven verft i Ulsteinvik forteller at deres anbud ble vraket fordi de hadde glemt å skrive prosjektnummeret utenpå konvolutten.
– Når beste korrekturleser får bygge skip, er anbudstyranniet komplett. Vi tåler å tape kontrakter på grunn av pris og teknologi, men ikke på grunn av formalia og bagateller. Det er en grusom sløsing med offentlige midler, sier Kleven.
I Norge bruker vi minst 40 milliarder kroner for å håndtere offentlige anskaffelser.
Politikerne har forstått at de det systemet de har etablert, er modent for revisjon. Forenklingsutvalget er i arbeid og det er et forslag til forenkling ute på høring. Det kommer til å gå den rette veien. Næringsminister Monica Mæland lover det i DN i dag. Hun undrer seg imidlertid over at NHO er temmelig negativ til å endre anskaffelsesreglene. De frykter at det vil bli mindre forutsigbarhet for leverandørene dersom det legges opp til et regelverk som i større grad åpner for skjønn og at man i en del tilfeller kan velge forhandlinger framfor anbud.
Hvis det offentlige dropper det vanvittige dokumentasjonskravet til alt mulig som må følge med et anbud, kan en få flere mindre aktører til å prøve seg. Det vil kunne fremme innovasjon. Det samme er tilfeller dersom en gjennomfører forslaget om å flytte terskelverdiene for når det skal innhentes anbud.
Det er selvsagt en fare for at en sjef kan gi et oppdrag til en man kjenner uten av vedkommende er billigst eller best. For å forhindre a slikt skjer, trenger en ikke ha et omfattende regelverk. Det handler om at stat og kommune må kreve åpenhet, at det er flere om beslutningen og at beslutningstaker skal være åpen om sine relasjoner til den som får et oppdrag.
Det er også nødvendig at Stortinget ser nærmere på hvilket handlingsrom de gir statsrådene. Da Jonas Gahr Støre var utenriksminister, hyret han inn Brageprisvinner Simen Ekern for å intervjue europeiske ledere om framtiden. Han var selv tiltenkt en sentral rolle i boken. Dette var en glimrende ide. Det er en bok som kunne kommet ut i flere land. Men da Støre kom i hardt vær i «Tschudi» -saken, kansellerte han prosjektet.
«Vi ser nå at vi skulle ha konkurranseutsatt boken», sa Støre. Det lå et snev av ironi i dette svaret, som en kunne oppdage om man ønsket det. Det ville nok ikke manglet på forfattere som ville meldt seg og som ville gjort jobben rimelig. Men de hadde ikke hatt noen Bragepris å vise til.
Det ville vært meningsløst å legge et slikt prosjekt ut på anbud. Den slags bør en utenriksminister kunne bestemme. Opposisjoner kan selvsagt kritisere ideen, men de bør ikke kunne sette en stopper for at den gjennomføres.