Statoil er så avpolitisert som de skal være. Selskapets kommunikatører kommer til å slite hvis de vil prøve å tegne et nytt bilde av Statoil. Statoil er prisgitt politikernes «late som om de styrer»-kommunikasjon.

I et internt strateginotat skisserer Statoil hvordan selskapet skal «avpolitisere premissene» for sin virksomhet frem mot 2020. I 1972 opprettet Stortinget Den norske stats oljeselskap. Drøyt 40 år senere vil Statoil bruke avanserte kommunikasjonsstrategier for å «avpolitisere premissene» for sin virksomhet, skriver Dagens Næringsliv. Det er eks-SV-politiker Gine Wang, ansvarlig for politikk og samfunnskontakt i selskapet, som har formulert fire formål med strategien:

• Strategien skal være en oppdatert tilnærming for dialog med norske interessenter og folkemeningen.
• Den skal sikre selskapets lisens til å operere og skape aksept for Statoils veivalg og nødvendige rammebetingelser for industrien.
• Den skal hjelpe Statoil til å «nå en ambisjon om avpolitisering av premissene for våre kommersielle aktiviteter».
• Planen skal også tette gapet som tilsynelatende eksisterer mellom Statoils interesser og det norske samfunnets interesser.

Det er ikke mye dramatikk i dette. Dette er «mer av det samme» framfor «noe nytt». Helge Lund har da gang på gang gjort det klart at Statoil søker det som er forretningsmessig lønnsomt så lenge det er innenfor retningslinjer og lover gitt av myndighetene i et land. Statoil styres ikke ut fra det politikerne gir av signaler via mediene.

Politikere mener stadig noe om hva Statoil bør satse på og ikke bør satse på. Mange har tatt stekt avstand for oljesandprosjektet i Canada. Andre krever at Statoil satser mer på fornybar energi, og da i første rekke vind og sol. Men ingen ansvarlig statsråd har bedt Statoil trekke seg fra oljesandprosjektet eller satse sterkere på fornybar energi. Strategi og lønnsomhet er styrets ansvar og konsernsjefenes fremste oppgave.

Etter Lund

Da det ble kjent at Helge Lund skulle slutte i selskapet, gikk det ikke mange timene før politikere var på banen med krav til den nye sjefen. Et av kravene var at vedkommende måtte legge opp til en sterkere satsing på fornybar energi, andre la vekt på at en ny sjef måtte avvikle den produksjonen som fører til størst utslipp av CO2. For noen var det viktig at Statoil nå fikk en kvinnelig sjef og andre tok til orde for at den nye sjefen måtte være mer opptatt av å bevare arbeidsplasser enn å tenke størst mulig profitt.

En kan være ganske sikker på at styret ikke hører på alle velmente forslag om hva som bør prege den nye Statoil-sjefen. Styret vil legge selskapets nåværende strategi til grunn og lete etter en person de er overbevist vil prioritere lønnsomhet. Et børsnotert selskap kan ikke annet. Men de vil nok sørge for å finne en konsernsjef som har et godt rykte på seg, er opptatt av selskapets samfunnsmessige ansvar og forstår seg på politiske prosesser. Om det er mann eller kvinne, er fullstendig underordnet for styret. De har ingen ting imot en kvinne. Erfaring og kvalifikasjoner er av gjørende.

I det omtalte strateginotatet omtales vår tidsalder som «the Age of Engagement» – engasjementets tidsalder. Statoil utsettes for kritisk søkelys og økte forventninger fra et publikum som baserer seg på mottoet «mer følelser, mindre fakta». Det er en interessant observasjon. Men det er ikke mye Statoil kan gjøre med det.  Statoil kan selvsagt forsøke å gjøre seg med gjeldende på sosiale medier, men det er noe merkelig med at Nordens største selskap skal pøse på med «gladsaker» og saker med positiv Statoil-vri i sosiale medier.

Ikke friere tøyler

Energipolitisk talsmann Terje Lien Aasland i Arbeiderpartiet, sier til Dagens Næringsliv at han ikke har særlig sans for å gi Statoil friere tøyler enn selskapet har i dag.

– Det å avpolitisere Statoil og fjerne selskapet fra største eier og dem som utøver myndighet, høres ikke veldig klokt ut, sier Aasland.

Dette er merkelige greier. DN har klart å få fatt i et notat fra kommunikasjonsavdelingen som Lien Aasland gir seg til å kommentere. Men det er da ikke et styrevedtak eller en uttalelse fra konsernsjefen vi snakker om. Lien Aasland legger til at «det ikke må herske noen tvil om at Statoil er statens oljeselskap». Er det noen som tviler på det?

Leif Sande i LO-forbundet Industri Energi hopper også på.

– Statoil har gjennom årene fått en veldig stor politisk frihet. Slik sett har ikke Statoil noe å beklage seg over, sier Sande. Tvert imot mener han de statlige bindingene som gjenstår, er til selskapets fordel. Folk flest oppfatter nemlig selskapet som sitt, og ønsker det beste for Statoil, mener han.

Nærmere en ikke- sak kan vi ikke komme. Statoil fortsetter som nå. Regjeringen vil beholde eierandelen på 67 prosent. Staten vil eie, styret vil styre og Statoil får kommunisere så godt det lar seg gjøre.

Styret i Statoil skal levere varene til 33 prosent av aksjonærene som har kommersielle, ikke politiske interesser av å eie. Statoil skal ikke styres på forretningsmessige, ikke politiske premisser. Derfor valgte den første regjeringen Jens Stoltenberg ledet å børsnotere selskapet.