Lett skjelving i dressbuksene i Brussel kan observeres. Men Alexis Tsipras får nok ikke det tårnet de har bygget til å rase. Problemet er at en voksende andel av Europas befolkning vil strippe EU for makt og gi nasjonalstatene større handlingsrom.

Når Thorbjørn Jagland en gang summerer opp hva han er fornøyd med å ha fått utrettet, står nok Nobels fredspris til EU i 2012 på lista. Hadde det vært opp til Jagland, hadde EU også stått på FNs liste over verdens underverker. Nå er det for seint. EU står i fare for ende opp som en gresk tragedie med mindre de klarer å oppvise politisk klokskap på høyt nivå.

Det er en besnærende tanke at alle land i Europa – minus Russland, hvis de ikke vender om og blir som Vesten – skulle legge århundrers nasjonalstatstekning bak seg og samles rundt de fire markedsfriheter i Brussel der EU har sin base og unionens flagg vaier i vinden. Tusenvis av politikere har i tiår ivret for unionvisjonen. Noen mener fortsatt at den eneste måten Europa kan komme seg opp av grøfta på, er å ta det siste avgjørende skrittet og bli en union styrt av Brussel.

Hadde det ikke vært for finanskrisen som rammet så hardt i 2009, kunne det endt opp slik. Nå har unionstanken i praksis dødd hen som politisk retorikk, men sjefen for sentralbanken, Mario Draghi, får lov til å opptre som om det er i unionsretning det fortsatt går. Spørsmålet er heller om en klarer å demontere vesentlige deler av EU-byggverket slik at man unngår at det raser sammen og skaper enda større kaos i Europa. De skjelver i dressbuksene i Brussel når de tenker på hva som kan komme til å skje.

Folkelig motstand

Den folkelige motstanden mot å samle for mye makt i Brussel var økende alt før finanskrisen. Den politiske elite måtte finne på smarte løsninger for å fortsette byggingen av EU-tårnet selv om flere land i folkeavstemninger sa nei til nødvendige endringer i grunnloven. Det var bred enighet om at EU var en suksess, i det minste økonomisk sett. Pengefolket har i tiår gnidd seg uavbrutt i hendene over at politikerne hele tiden har bygget ned sperringer og beredt grunnen for at markedet kan styre mest mulig uforstyrret på stadig flere områder. Sosialistene har også vært med på dette, fordi det har vært en økonomisk suksess. Hadde en sagt A (euroen), måtte en si B (unionen). Men den gamle visdom om at trær ikke vokser like til himmelen, har fortsatt gyldighet. EU er endt opp som symbolet for alt som ikke fungerer i Europa. Arbeidsløsheten er skyhøy, i flere land er velferdssamfunnet i ferd med rase sammen, fattigdommen og sosiale problemer øker og den sosiale spenningen truer med å bryte ut i voldelige konflikter. Det blir bare verre, for EU klarer ikke å skape vekst lenger. Sentralbanksjef Draghi presset torsdag fram et siste dramatisk forsøk på å få vekst i økonomien: Han starter seddelpressen. Rundt 1000 milliarder euro skal i løpet av halvannet år trykkes opp. Angela Merkel lyser av skepsis, men er tvunget til å være med på det.

På sett og vis bryter Draghi nå med EU hardhendte innstrammingspolitikk som Tyskland foreskrev for fem år siden. Den var kontroversiell fra første stund av, særlig for de sosialistiske partiene som tradisjonelt hadde bekjent seg til keynesianismen, som går ut på at man skal bruke penger i vanskelige tider for å oppretthold velferd og kjøpekraft. Angela Merkel og Brussel-byråkratene ville det motsatte, for finansmarkedene krevde det. Sosialisten Francois Hollande vant valget i Frankrike ved å kreve endringer i den kuttpolitikken EU fører. Men Frankrike er prisgitt EU-systemet. Hollande er blitt tvunget i kne. Nå kutter han i vei omtrent som alle andre. Euroen fungerer som en jernlov.

Radikaleren i Hellas

I Hellas er venstreradikaleren Alexis Tsipras blitt statsminister og uttaler seg fortsatt skråsikkert om at  EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) ikke kan noe annet enn slette store deler av landets gjeld. Det kan ende med at Hellas blir sparket ut av euroen. Eller han kan som Hollande blir tvunget i kne og blir sittende og administrere en økende elendighet i Hellas.

I Spania jubler Pablo Iglesias, lederen for det nye protestpartiet Podemos, over det som skjer i Hellas. De har gode muligheter for å vinne valget i høst. Podemos angriper det meste av det EU står for og vil strippe Brussel for makt. Det samme vil Marine Le Pen, leder for høyrenasjonalistene i Nasjonal Front i Frankrike, som for tiden har størst oppslutning på meningsmålingene. Om hun blir statsminister, vil hun rive Frankrike løs fra euroen.

Storbritannia kan også i siste instans komme til melde seg ut av EU, dersom ikke EU gir landet større frihet til å utforme politikk i London. David Cameron har gjort det klart at de ikke vil akseptere fri flyt av arbeidskraft, selv om det er et av de prinsippene EU bygger på.

I land etter land vokser partiene som vil bekjempe Brussels makt. Dette tar de ikke inn over seg i Brussel. Her virker det som om de helst vil følge strategien «vi kjører på så lenge det går». Dagens EU-topper vil prøve alt for å få bevare det styringssystemet de har skapt.

Alexis Tsipras angriper heller ikke EU som sådan, ikke euroen en gang. Han vil bare ha slettet gjeld og få nye lån slik at de i Hellas kan får bruke penger for å få fart i økonomien igjen. I virkeligheten er det euroen han truer med sitt krav om spesialbehandling.

Den siste uken ble klart at det ikke bare er EUs økonomiske politikk han vender tommelen ned for. Han har heller ikke sans for de sanksjonene EU har innført mot Russland. EU vedtok i går å opprettholde sanksjonene, men de ble ikke skjerpet slik en hadde forventet. Det er i ferd med å oppstår en sprekk i EU-laget når det gjelder hvilken politikk som skal føres mot Russland. Vladimir Putin kan si seg fornøyd med utviklingen.