Et slag i trynet

Høyres nei til OL er, som Gerhard Heiberg sier, et slag i trynet mot IOC, norsk idrett og byrådet i Oslo. Men det er ingen grunn til å legge skylden på noen for at folket ikke vil bruke milliarder på OL. Det var den sunne, folkelige fornuften som gikk av med seieren.

Kampen for og imot OL begynte de siste par ukene å minne om striden om medlemskap i EU. Temperaturen steg og splittelsen gikk tvers igjennom partiene. I EU-saken dreide det seg om ja eller nei. Slik var det også da Oslo-folket på forsommeren stemte om de ville ha OL eller ikke. Det ble et knepent flertall for i Oslo, men meningsmålingene etter sommeren viste at det kun var rundt 35 av befolkningen som var for at Oslo skulle arrangere OL. Et klart flertall var imot.

For å få regjeringen til å gi en garanti på 35 milliarder kroner måtte OL-komiteen foreta seg noe. De kuttet kostnadene med rundt 10 milliarder og kjørte fram at de ville stille krav til IOC om et langt rimeligere OL. Det var ikke et enkelt ja eller nei til OL vi lenger skulle ta stilling til, men ja eller nei til et OL som var noe helt annet enn det IOC kunne tenke seg. Norge skulle egenhendig redde IOC fra seg selv vel å vise verden hvor bra og billig et OL kan arrangeres. Vi skulle ikke bare vinne mest gull. Vi skulle også bli verdensmester i «OL-arrangering». Norge viser verden vinterveien – og hvordan det skal gjøres.

Få timer etter at Høyres stortingsgruppe hadde sagt nei til å anbefale en statsgaranti til OL i Oslo i 2022 kunne en lese på IOCs nettsted at beslutningen norske politikere hadde tatt var basert på «halvsannheter og faktiske feil». IOC-direktør Christophe Dubi representerer den hybrisen som preger IOC. Han setter seg på sin høye hest og kan fortelle verden at politikerne i Norge ikke har fått med seg hva de skal ta stilling til. De som tror Norge kunne fått dagens IOC med på å lage et helt annet OL enn det dagens IOC tenker seg, bør tenke om igjen.

IOC er en organisasjon med en ledelse som ennå sover i timen. IOC-medlem Gerhard Heiberg vil vekke dem. Han sier han er skuffet og lei seg over at det ikke blir noe OL i Oslo. «Det er et slag i trynet», sier han, men ser ikke kun negativt på det. Han mener IOC nå blir tvunget til å gjøre store forandringer. IOC han ikke leve med at vestlige demokratier ikke vil arrangere OL. IOC-pampenes krav om luksus er en liten del av problemet. Hovedproblemet er de høye kostnadene. En arrangørby må bygge for milliarder som en i ettertid ikke får en fornuftig etterbruk av.

Et flertall av folket gikk ikke på limpinnen. De trodde aldri på noe billig OL. De trodde på kostnadsoverskridelser over en lav sko, slik alle OL er preget av. Frp var partiet som først innså det og sa nei. Høyre måtte bruke flere måneder før de kom til samme resultat. En kan ikke bruke 35 milliarder på et prosjekt som et flertall av folker et imot. Det ville ha vært en politisk risikosport av dristigste merke.

Høyre får kritikk fra Arbeiderpartiet for måten de har kjørt OL-prosessen på. Det er det ingen grunn til. Ap valgte å sette seg på gjerdet. Hvis de mener vi burde ha arrangert OL i Oslo i 2022, burde de ha kommet seg ut på banen der diskusjonen har foregått. Ap har visst mer enn nok til at de kunne ha tatt stilling. I stedet har de lagt opp til et spill der Høyre og Frp skulle få slite internt med hva de skulle lande på. Nå har Ap i praksis opptrådt som motstandere av et OL i Oslo.

Den store taperen er idretten. Folk er lut lei kommersialiseringen av idretten. IOC fremstår som en versting. IOC framstår som symbol på noe folket ikke vil støtte. Derfor ble det nei til OL.

Byrådet i Oslo får slikke sine sår. Det er bittert å ikke en gang klare å passere første hinder på vei mot drømmen om et OL i Oslo. Byrådsleder Stian Berger Røsland (H) kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham. De han hadde med seg ville ikke folket ha.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *