Det er for mange mennesker med alvorlige psykiatriske lidelser som kommunene ikke klarer å ta hånd om. Vi må samle mennesker som koster kommunene 7-8 millioner i året i egnede institusjoner for å få ned kostnadene, øke sikkerheten og gi bedre hjelp.
Reitgjerdet psykiatriske sykehus ble lagt ned i 1987. Da skulle mennesker med til dels alvorlige psykiske problemer integreres i lokalsamfunnet i mindre boenheter med tilsyn. Kommunene fikk ansvaret. Gjennom over 25 år har kommunene vist at de et godt stykke på vei har klart å finne gode løsninger for denne gruppen.
Nedleggelsen av Reitgjerdet skjedde etter en skarp offentlig debatt om forholdene for de 180 pasientene. En granskingskommisjon med høyesterettsdommer Knut Blom som leder, uttalte seg sterkt kritisk både til sykehuset og til sentrale helsemyndigheter. Det ble utbetalt store erstatninger til pasienter som hadde vært innlagt på institusjonen.
Mange av pasientene hadde levd på Reitgjerdet i mange tiår og ønsket ikke å flytte derfra. Å flytte disse ble av enkelte sett på som et overgrep. Mange av disse pasientene fikk det vanskeligere da de ble overført til kommunene.
Naiv tro
Nå knaker ordningen med at kommunene har ansvaret i sine sammenføyninger. Det er rett og slett for mange mennesker med rus- og alvorlige psykiatriske diagnoser som ikke kommunene klarer å ta seg av.
– Det er naivt å tro at alle rus- og psykiatripasienter kan tilbakeføres til kommunene, sier psykiater Randi Rosenqvist til Kommunal Rapport. Hun etterlyser psykiatriske sykehjem.
– Noen har så alvorlige personlighetsforstyrrelser eller psykiske lidelser at de ikke vil kunne ta vare på seg selv i overskuelig framtid. Noen er i fengsel, noen skaper bråk og bekymringer i kommunene. De plasseres ofte i dyre private omsorgstiltak som koster 30.000 kroner per døgn, sier Rosenqvist. Hun regner med at omtrent 10 personer i hvert fylke hører til denne kategorien. Disse bør ha tilpassede botilbud, og personale med spesialkompetanse, blant annet på aggresjon, bør ha det daglige ansvaret for dem.
Tanken er at mennesker bare er syke en periode, så blir de bedre, såpass bra at de kan føres tilbake til et kommunalt omsorgstiltak. På et seminar som KS arrangerte i forrige uke, understreket Linda Øye i Mental Helse at «vi aldri må gi opp en pasient». Dette var noe av kritikken mot Reitgjerde. Der ble de som var «gitt opp» boende.
Reitgjerdet ble også kritisert for å bruke for mye tvang. Nå har pendelen svingt den andre veien. Rosenqvist mener det er for lett å skrive seg ut av behandling og anklager psykiatrien for tjenesteforsømmelse ved ikke å utnytte mulighetene for tvang.
Rus og psykiatri opererer ofte som parhester. Rus forsterker de psykiatriske problemene og psykiske problemer leder til rusbruk. Derfor krever denne gruppen et tettere samarbeid mellom rusfeltet og psykiatrien. Det ser ut til å være en økende bevissthet om dette rundt om i kommunene. I alle fall meldes det om tettere samarbeid mange steder.
Rosenqvists poeng er at vi bruker ressursene feil på en pasientgruppe. Hun vil opprette «Reitgjerde light» flere steder i landet. Hun har nok rett. I dag er det for mange mennesker med alvorlige psykiske problemer som ikke blir tatt hånd om på en skikkelig måte.
Vi må være realister. Det er mennesker som er så syke at det ikke fungerer at de behandles enkeltvis i kommunene. Det er ikke snakk om å gi dem opp. Målet må være at alle skal integreres i det kommunale omsorgstilbudet. Når målet er for langt unna, krever det at vi treffer tiltak for å få ned kostnadene og presentere et bedre tilbud for de det gjelder.