Politisk intimitetstyrrani

Anni Lööf har vært i «nærkamp» med Stefan Löfven i den svenske valgkampen. Ved å snakke om sin egen redsel for å bli tatt hardt i, hyller hun saken inn i intimitetens kappe.

I en direktesendt TV-debatt på svensk TV i går kveld ble næringsminister Anni Lööf brysk avvist da hun presset seg på for å gi statsministerkandidat Stefan Löfven et notat. Det skjer praktisk talt aldri at en som deltar i en debatt på eget initiativ forlater plassen en er tildelt for å levere noe til sin debattmotstander. At Lööf bryter de uskrevne reglene, er det ingen som bryr seg om. Det svenske medier, og selvsagt VG, gjør et kjempepoeng ut av, er måten Löfven nekter å ta imot rapporten på.

«Du må lese denne til i morgen», sa Lööf og forsøkte å presse Løfven til å ta imot rapporten. Hun ga seg ikke, og det endte med at Løfven feide hånden hennes til side.

– Jeg ble veldig overrasket. Det var absolutt ikke en statsmann verdig. Dette viser tydelig hvorfor Stefan Löfven ikke er beredt til å lede Sverige.

– Jeg ble redd for at han skulle ta et jiujitsu-grep på meg, legger hun til.

– Hva sier det om hans samarbeidsevner?

– Det viser en manglende evne til å lytte til andre og til å tilegne seg kunnskap, sier Lööf ifølge VG.

Dette er det reneste sprøyt. Det er hun som opptrer som provokatør, riktignok av det beskjedne slaget, med å overraske Löfven. Deretter bruker hun hans reaksjoner for å antyde at han ville bruke vold mot henne og at hun nå har fått bevist for all verden at Löfven er en mann som ikke lytter, som ikke vil ta til seg kunnskap og at han ikke opptrer med den verdighet en må kunne forvente av en statsmann.

Löfven bryr seg ikke og sier han lest rapporten flere ganger.

Moralisering

Lööf klarte å skape en situasjon der det er fritt fram for alle som ønsker å moralisere. Kommentatorer kastet seg over muligheten og ganske snart var det etablert en oppfatning om at Löfven opptrådte kritikkverdig. Det er utrolig hva enkelte kan få ut av en slik episode. Det skal dog noe til å lage rør på nivå med Löof.

Det ble ei huskestue uten like her hjemme da Liv Signe Navarsete tente på en sykehusaksjonist. Det er mer forfriskende enn kritikkverdig at en politiker noen ganger snakker rett fra leveren og med skikkelig temperament. Men det er etablert en norm som sier at politikere skal opptre saklig, avbalansert og ikke virke sint på noen med mindre det er på en arg politisk motstander. Har mediene først begynt å skrive at en politiker skjeller ut demonstranter, har en tapt, iallfall om det er en kvinne som gjør det. Da er det bare å legge seg flat. Det gjorde da også Navarsete dagen etter – til god mediedekning.

Löfven har altså gjort noe så forferdelig som å dytte en kvinne. Legg merke til ordvalget VG velger- «dytte». Han står bak et bord og det er over en meter avstand mellom dem. Det som skjer, er at han feier hånden hennes til side når hun insiterer på å overlevere et notat.

Det hadde vært lurere av Löfven å trekke seg tilbake og sagt at han ikke er interessert i å motta rapporten. Da måtte hun ha lagt den på bordet foran ham eller gått tilbake på sin egen plass uten å ha fått levert rapporten. Men hun blir stående foran ham og vil ikke gi seg.

Det er fullt forståelig at Löfven feier henne unna. I den grad denne episoden forteller noe om Löfven, er det at han ikke vil godta andres premisser og at han ikke lar seg presse. Han markerer seg og sier ifra. Dette er gode egenskaper for en politiker.

Denne episoden forteller mest om Lööf. Hun er frekk som få når hun forsøker å fremstille seg som et offer. Ved å snakke om sin egen redsel for å bli tatt hardt i, hyller hun saken inn i intimitetens kappe. Hun, en kvinne, er redd for hva denne mektige mannen kan finne på, liksom.

Spar oss for den slags intimitetstyrrani i politikken. Kjemp med blanke våpen. La politikken handle om saker, ikke om uvesentligheter med emosjonelt potensial.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *