Det begynner etter hvert å ligge igjen en del lik og skadeskutte mennesker i grøfta der formalistiske korrupsjons- og økokrimjegere har turt fram til full mediedekning.

Showmannen, tensingeren, bystyrepolitikeren i Bergen, med bakgrunn i KrF og Høyre, Jan Sverre Stray, ble brutalt kastet på glattcelle i fjor høst. Han fikk vite at han var mistenkt for grov korrupsjon. For Stray var det like uforståelig som arabisk. Det viste seg at en næringslivsleder påsto at han hadde betalt 100.000 kroner til Stray for at han skulle hjelpe ham med å få en byggetillatelse på en tomt han hadde skaffet seg i Åsane. Men ikke en eneste krone har havnet i Strays lomme eller tikket inn på hans konto. Pengene var støtte til et stort lokalt arrangement hvor Stray hadde ansvar for å skaffe sponsorstøtte. Han har riktignok en mindre eierandel i et familieselskap som hadde delansvar for arrangementet.

Stray har hatt møter med mannen slik politikere gjerne har med ulike interessenter. Og selvsagt hadde han spurt mannen om støtte. Stray er opptatt av lokalmiljøet sitt og stiller opp både her og der uten taksameter, men nå skulle han altså ha gjort seg til kjeltring uten å ha tjent en krone på det.

– Vi snakker om et beløp som er over 100.000 kroner. Det, sammen med flere andre forhold, gjør at korrupsjonen blir grov. Den siktede politikeren har en posisjon som gjør at forholdet også blir grovt, uttalte politiadvokat Ole Bjørn Mevatne mediene. Dermed var Stray fritt vilt i mediene.

Bergens Tidende har forhåndsdømt Stray til gagns. Når han blir frikjent, bør redaktørkorpset stille seg opp på Torgalmenningen og synge klagesanger over seg selv.

En ulykke kommer sjelden alene. Politikerne i Bergen vil ikke ta i en som er mistenkt for korrupsjon med ildtang en gang. Et rådhus er ikke stedet for mistenkte. Stray mistet også lederjobben sin ved Hordaland teater. De kunne ikke leve med en som ble etterforsket for korrupsjon. Stray ble utlevert, uthengt og utestengt.

Ennå er ikke saken avsluttet. Blir en mistenkt for noe alvorlig nå for tiden, må en regne med å lide seg gjennom flere vintre med mistanken hengende over seg.

En haug av uløste saker

Det er 50 jurister ved Bergen politikammer. Bare Mevatne har om lag 200 uløste saker på sitt bord. Menneskers liv blir parkert og delvis ødelagt av å vente på en avklaring. Slik er det over hele landet.

I Bergen er det ekstra ille. Ledelsen blir nå gransket for å ha droppet etterforskning i «Monica-saken» etter at en varsler tok affære. Når det gjelder å prioritere saker, ser ledelsen ved kammeret ut til å være ute av vater. Ledelsen har også fått en varslersak mot seg fra ansatte som mener de rett og slett mangler klokskap.

Det begynner etter hvert å bli en stor flokk som sitter skadeskutt igjen etter anklager om økonomisk kriminalitet.

Offiserer anmeldt

I 2006 ble 16 offiserer i Forsvaret anmeldt for korrupsjon. Anklagene forduftet som dugg for solen. Ingen ble dømt. «Vi kan ikke la være å handle fordi det er smertefullt», skrev forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i et innlegg der hun forsvarte seg mot kritikk om at hun drev heksejakt på offiserer. Hun fikk ros i mediene for å rydde opp i ukultur, men tok altså skammelig feil.

Belastningen på den som rammes er voldsom. Tore Tønne, som hadde et bilde av seg selv som en hedersmann, orket ikke leve med beskyldningene om korrupsjon, og tok sitt eget liv.

Riksrevisjonen presterte i 2009 å hevde at både Gro Harlem Brundtland og Kjell Magne Bondevik – i tillegg til en håndfull andre politikere – hadde gjort seg skyld i trygdemisbruk. Saken endte opp i ingenting. Magnus Stangeland ble solid forhåndsdømt i mediene og dømt i tingretten, men blankt frifunnet i lagmannsretten.

En forglemmelse blir fort utlagt som alvorlige lovbrudd. Hvis det gjelder brygger og stabbur, kan Åslaug Haga fortelle det meste.

Frykten for å bli anklaget for korrupsjon, inhabilitet eller lovbrudd har gitt oss en mer forsiktig og mindre handlekraftig politikertype. «Vi er kommet dit at vi må gjøre noe ulovlig for å få gjort noe», sa Erik Solheim etter at han gikk av som statsråd.

Det er livsfarlig å ikke følge regler til punkt og prikke – særlig hvis en er politiker. Mediene er over en med millimetermålet før en vet ordet av det. Forestillingen om at politikere som vi har gitt tillit og som i årevis har vist seg tilliten verdig faktisk ikke gjør seg til skurker for knapper og glansbilder, er visst blåst bort i korrupsjons- og habilitetsfokuset.

Det må gjøres noe for å demme opp for den massive forhåndsdømmingen som skjer. De beste er å tro på versjonen til den vi har tillit til inntil det motsatt er bevist. Jurister tar skammelig mye feil for tiden.