Endelig politireform

Det er bare å banke igjennom politireformen. Det er praksis som vil avgjøre. Noe skal jo barnet hete, og man må ha frekkhetens nådegave for å kalle dette en «nærpolitireform».

Det er på tide regjeringen har fått somlet seg ferdig med å få på plass en ny politireform. Hadde det vært opp til justisminister Anders Anundsen ville det skjedd for lenge siden. Han har strevd med å få støttepartiene med. KrF meldte seg av for flere måneder siden. Sammen med Sp har de bestemt seg for å representere distriktene som er bekymret for at det legges opp til en for sterk sentralisering. Det er ikke sikkert de vinner noe særlig med velgere på det. Anders Anundsen med Venstre på slep argumenterer godt for sin reform. Politiets Fellesforbund støtter de planene som er lagt fram. Et stort flertall av politimestrene er positive. Det Anders Anundsen legger opp til baserer seg på de faglige råd som ble gitt i politianalysen.

Regjeringen går ikke av veien for å legge fram saker som vekker betydelig strid og som få roper hurra for. Politireformen utløser ikke akkurat jubelrop den heller. Vi vil se en haug ordførere og lokalpolitikere som rister oppgitt på hodet. De vil som forventet kjempe for sitt lensmannskontor.

Aps justispolitiske talskvinne, Hadia Tajik, er like uklar på hva hun mener om politireformen som Helga Pedersen er når det gjelder kommunereformen. Ap er for større kommuner. Det er hovedsaken. Resten er politisk spill. Ap har neppe bestemt seg for om de vil forsøke på drive et politisk spill rundt politireformen. Men det kan vanskelig lande særlig langt fra der Anders Anundsen har landet. Det burde være grunnlag for bred enighet om den reformen som nå legges fram.

Det springende punkt er neppe hvor mange politidistrikt vi skal ha. Det burde vært færre en 12, men 12 er til å leve med. Politidistriktene burde vært sett i sammenheng med sammenslåing av fylker til regioner. Så langt er ikke Jan Tore Sanner kommet. Politireformen kan ikke vente.

Framfor å gi befolkningen utenfor de store byene et kontor, vil regjeringen gi dem noe som må kunne betegnes som en garanti. 90 prosent av befolkningen skal vite at politiet aldri er mer enn 45 minutter unna og de skal alltid ta telefonen innen 20 sekunder. Det legges opp til at politiet oftere skal være tilstede i lokalmiljøet i bil, framfor å sitte på et kontor.

Dette betyr at så å si alle polititjenestemenn ikke får mer enn 45 minutters reisetid til kontoret de hører til. En slik reisevei kan en ikke klage på.

Tettstedene problemet

Diskusjonen framover vil ventelig handle om distriktene. Her blir det ikke mer politikraft. De må klare seg med de ressursene de har. Det er ikke distriktene som har et økende kriminalitetsproblem. Det er i byer og tettsteder kriminaliteten øker. Større deler av kriminaliteten utspiller seg også i den digitale verden. Derfor er ikke svaret på de utfordringene vi står overfor å opprettholde flest mulige av dagens 354 politistasjoner og lensmannskontor. Mange av dem har så få ansatte at de ikke kan ha åpent i vanlig kontortid alle dager i uken en gang. Uten kontoret vil politiet riktignok være noe lenger unna for en del.

Når reformen har fått navnet «nærpolitireformen», er det for å selge den inn hos befolkningen.  Det vitner det om at man er i besittelse av frekkhetens nådegave. Det er ikke mer nærpoliti som er drivkraften bak den omlegging som skjer. Men det holder heller ikke å argumentere med at det blir mindre politidekning om en kontor legges ned.

Regjeringen vil overlate til Politidirektoratet å avgjøre hvor politiet skal ha kontor. Departementet blir ankeinstans dersom kommuner protesterer. Den forrige regjeringen overlot til Politidirektøren å ansette politimestre. Dette er synlige uttrykk for at politikerne mener alvor med å gi økt ansvar og myndighet til Politidirektoratet. Frp var i forrige periode inne på tanken å skrote Politidirektoratet fordi det ble oppfattet som en byråkratisk overbygning. Det var departementet som styrte likevel. Nå går de motsatt vei og gjør direktoratet til et styringsorgan med utvidede fullmakter. Modellen er ikke langt unna den som sykehusene styres etter.

22. juli-kommisjonen kritiserte politiet for svak ledelse. Politianalysen fulgte opp med å peke på behovet for skarpere fokus på resultater og målrettet ledelse. Regjeringen følger opp med på understreke hvor viktig det er å satse sterkere på ledelse. Hadia Tajik sier hun ønsker et enda skarpere ledelsesfokus.

Ledelse i praksis

Ledelse skjer i praksis. Politikerne får holde seg til styring. Hvis de vil ha mest mulig god ledelse, skal de flytte ansvar og myndighet nedover i organisasjonen. Hvis de vil ha mer administrasjon og byråkrati, skal en flytte ansvar oppover i systemet. Her ligger politireformens akilleshæl. Med større enheter legges det opp til en sentralisering. Det er en fare for at flere ressurser går til kontorene der ledelse og administrasjon skal skje ut fra. En test på om reformen vil virke er om det blir færre i administrative og flere i operative stillinger.

Nav er blitt et tungrodd system der den ene krisen etterfølger den andre. Det mangler ikke på snakk om å satse sterkere på ledelse. Det samme er tilfelle ved Oslo Universitetssykehus, for bare å nevne to av de største offentlige kompetansemiljøene som sliter med å finne ut av hvordan de skal møte motstridene krav for politikere, omverdenen og egen organisasjon.

Politidirektoratet bør overveie å operere med områdeansvarlige under politidistriktet. En står i fare for å miste en del lokalkunnskap om en nedlegger kontorer og forventer at bedre ledelse skal kompensere for dette.  Det virker som om man er oppmerksom på denne faren og vil løse det ved å opprette geografiske driftsenheter som både har budsjett, personal og resultatansvar for en del funksjoner. Her gjelder det å kjøre skikkelige prosesser med dem som blir berørt, slik at de geografiske driftsenhetene blir slagkraftige enheter der det praktiseres oppdragsbasert ledelse av dem som er i felten og møter utfordringene på nært hold.

I avtalen mellom regjeringen og Venstre heter det at «lederstillinger i politiet skal være attraktive å søke på både for interne og eksterne søkere». Det kan bety alt og ingen ting. I praksis bør det bety at de som skal ha operativt lederansvar i politiet bør rekrutteres fra politiets egne rekker. Noe av styrken ved Forvaret er at de har ledere som har gått gradene og vet hva det handler om. Politiyrket er spesielt. Her trenger de ledere som har egenarten under huden.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *