Når økonomiske styringsmekanismer tas i bruk, slik det skjer i samhandlingsreformen, fører det til sterkere fokus på kortsiktig behandling og nedprioritering av forebygging og langsiktig omsorg. Regjeringens pasientstyrte markedstenkning kan også gi slike utilsiktede konsekvenser.

I en rapport som International Research Institute of Stavanger (IRIS) har utarbeidet for KS dokumenteres de negative virkningene av samhandlingsreformen som ble innført i 2012. Tanken var god. Sykehusene skulle konsentrere seg om å gi spesialisert behandling. Når pasientene var utskrivningsklare, skulle kommunene overta. Slik er det blitt. De som ikke kan sendes rett hjem fra sykehuset, må kommunen ta hånd om på sykehjem, omsorgsstasjoner eller legesenter med heldøgnsdrift. Hvis kommunen ikke kan ta imot ferdigbehandlede pasienter må de betale sykehuset 4000 kroner per liggedøgn etter at de er ferdig behandlet.

Kommunene har rustet opp sin medisinske kapasitet til å ta imot ferdigbehandlede pasienter. Det har frigjort senger ved sykehusene. Mange pasienter får den oppfølging de trenger på den kommunale «mellomstasjonen» på vei fra sykehuset til eget hjem. Slik sett viker reformen som tiltenkt.

Kommunene har oppdaget at det koster å utvide kapasiteten for å kunne ta imot pasienter fra sykehuset. Kostnadene til medisiner har eksplodert. Hjemmetjenesten brukte 1400 kroner i medisiner per pasient over 80 år i 2011. Siden den tid har det økt til 2000 kroner. Økningen på sykehjem og institusjoner var 10 prosent i samme periode. Når kommunene ser hva det koster, er ikke alle like opptatt av å unngå betale 4000 kroner døgnet for å ha pasienter på sykehuset.

Når pasienter skrives ut raskt og kommunene tar hånd om dem, øker antallet som må tilbake til sykehuset igjen fordi det viser seg at situasjonen forverrer seg eller at det oppstår komplikasjoner. Å flytte på pasienter er ikke god ressursutnyttelse. Det kan være bedre samfunnsøkonomi å la pasienter bli på sykehuset noen få døgn ekstra framfor å skrive dem ut til et mindre kompetent behandlingsopplegg.

Når kommunene har fått en rekke nye pasienter som trenger behandling og tilsyn, får disse større oppmerksomhet enn dem som trenger mindre tilsyn og omsorg. Antallet institusjonsplasser og pleiepersonell har økt mindre enn tilsiget av utskrivningsklare pasienter fra sykehusene skulle tilsi. Det har ført til at terskelen for å få plass på sykehjem og tilgang på hjemmetjeneste har økt i flere kommuner, konkluderes det med i IRIS-rapporten ifølge Kommunal Rapport.

En modell der behandlingen starter på sykehuset og fullføres i kommunene, virker utvilsomt positivt for sykehusene som statene har ansvaret for. For kommunene er samhandlingsreformen tydeligvis et tveegget sverd. I praksis kan det bli mennesker med kroniske lidelser og rusproblemer som blir taperne.

Når økonomiske styringsmekanismer tas i bruk, slik det skjer i samhandlingsreformen, fører det til sterkere fokus på kortsiktig behandling og nedprioritering av forebygging og langsiktig omsorg. Regjeringens pasientstyrte markedstenkning kan også gi slike utilsiktede konsekvenser, skriver redaktør Magne Lerø.

«Deler ut penger»

Regjeringen har innført fritt behandlingsvalg, i første omgang knyttet til rus- og psykiatri. Dette vil kunne kompensere for at denne gruppen ikke når høyt nok opp når ressursene skal prioriteres. Nå «får de penger» til å kjøpe seg den behandlingen de har rett til.

Hvis regjeringen går videre med å «dele ut penger» til alle pasienter som har et behov og lar dem kjøpe tjenesten fra private eller offentlige sykehus, vil i praksis de som har en diagnose og en pengesum bli favorisert. Vi får sannsynligvis samme utvikling som er dokumentert knyttet til samhandlingsreformen. Det er spesialisert og kortvarig behandling som blir prioritert. Det er diagnosene som blir vinnerne. Forebygging når ikke langt nok opp på prioriteringslista. De gjør heller ikke de som trenger støtte og hjelp i hverdagen, men som ikke har en diagnose å vifte med.