Selv om Audun Lysbakken og Siv Jensen gjør det bra som partiledere, sliter Frp og SV med sterkt synkende velgeroppslutning. Slik vil det fortsette inntil en strategisk anledning eventuelt komme rekende på ei fjøl.
Siv Jensen gjør det bra som finansminister, og hun står like sterkt som leder i Frp selv om de har mistet rundt over en tredjedel av velgerne sine på under to år. Denne uken har to meningsmålinger vist at partiet nå har støtte fra under 10 prosent av velgerne. Nestleder Per Sandberg strategi for økt oppslutning er å snakke høyt om Frps program og politikk som ikke får gjennomslag i regjeringen. I går sa han at han ikke forstår hvorfor regjeringen trakk forslaget om tiggeforbud. Underforstått, velgerne skal vite hvor de har Frp. De er for tiggeforbud. Det kan komme utspill fra Sandberg på løpende bånd framover om han skal riste på hodet i alle saker hvor Frp ikke når fram med sitt syn.
Frp er et ytterfløyparti, i langt mindre grad et hjertesaksparti enn Sp og KrF, for eksempel. KrF og Sp er partiet som kan akseptere at politikken dreier mot høyre eller venstre, bare de får gjennomslag for saker som er av avgjørende betydning for dem.
Velgerflukten
Frps program preges av de vil ta store grep for å endre samfunnsutviklingen, og de vil bruke langt flere oljemilliarder. I praksis får ikke Frp i regjering endret samfunnsutviklingen så mye som Høyre ønsker en gang, fordi de må ta hensyn til KrF og Venstre. Siv Jensen snakket et helt år om hvor bra det skulle bli når regjeringen endelig fikk legge fram et budsjett som var deres eget. Da budsjettet ble lagt fram, startet velgerflukten for alvor.
Før årets budsjettkonferanse snakket også Siv Jensen opp budsjettet hun skal legge fram i oktober. Det vil vet er at det budsjettet som til slutt blir vedtatt, vil ligge så pass langt fra det store grupper Frp-velgere forventer at det kan føre til at enda ikke lenger vil gi partiet sin stemme.
Frp har meget dyktige statsråder. Siv Jensen kjemper som en løve innad i regjeringen for å få satt et tydelig Frp-preg på politikken. Men det hjelper ikke. Det mest sannsynlige er at den utviklingen vi har sett, fortsetter og at Frp ved valget i 2017 kan få 7-8 prosent av stemmene.
Det er bare slik det er. Frp må ta smertelig mye hensyn til Venstre og KrF for å holde regjeringen flytende. Siv Jensen kommer til å holde fast på at Frp skal forbli i regjering så lenge som mulig. Frp skal for alltid være et parti som er rede til å sitte i en regjering.
SV uten makt
For 10 år siden kom Kristin Halvorsen, daværende partileder i SV, til samme konklusjon. De gikk sammen med Sp og Ap i regjering og holdt ut i åtte år. Det gikk jevnt og trutt nedover på meningsmålingene, men selv da partiet begynte å synke ned på sperregrensen holdt den nye lederen, Audun Lysbakken, fast på regjeringsprosjektet.
Det kan virke som om SV ofret sjela si for åtte år rundt Kongens bord. Nå orker de knapt tanken på å gå inn i regjering igjen.
– For et parti som ligger med sperregrensen som første utfordring, er det et luksusproblem å diskutere regjeringsdeltakelse. Det er ikke der vi kan ha øynene festet i det hele tatt, sier
– Oddny Miljeteig, SVs påtroppende nestleder, til Bergens Tidende og legger til at hun får «rykninger bare regjeringssamarbeid med Ap nevnes»
Audun Lysbakken har riktignok gjort det klart, at han vil ha Jonas Gahr Støre som statsminister. Så det er en tilværelse som støtteparti for Ap SV forbereder seg til.
Mål nummer en er å få over fire prosent av stemmene slik at de ikke risikerer å bli utradert fra Stortinget. Det kan fort skje. Miljøpartiet de rødgrønne er i ferd med å passere SV i oppslutning. Dersom ikke Jonas Gahr Støre begynner å dreie Ap i retning Høyre, kan SV få problemer med å plassere seg og profilere seg tydelig i det politiske landskapet.
Lysbakken har skrevet enda en bok om politikk. Han er i stand til å levere politiske ideer, formulere gode politiske standpunkter, har vidsyn og stor bredde i sitt politiske engasjement. Likefult har SV et problem med å nå fram til velgerne.
Det er ikke noe å si på måten Siv Jensen og Audun Lysbakken leder sine partier på. Noen vil hevdet godt politisk lederskap må måles ut fra om velgerne slutter opp partiets politikk eller ikke. Så enkelt er det ikke. SV og Frp kan ikke kaste på døren deler av sin politikk og finne på politiske utspill som går hjem hos nye velgergrupper. De kan tilpasse seg velgervinder, men de må være tro mot sine ideer og politiske misjon.
Organisasjoner og bedrifter tenker strategi så det knaker og planlegger hva de skal finne på for å lykkes. Det finnes imidlertid nok av eksempler på at det som ikke var planlagt, blir en suksess. Det kan oppstå strategiske anledninger som åpne muligheter. De kan komme rekende på ei fjøl, det gjelder å gripe muligheten der og sa
Etter valget tok Bård Vegard Solhjell til orde for en fusjon med Miljøpartiet de grønne. Det var en slik strategisk anledning, men han fikk ikke gjennomslag. Nå er det for seint.
Både SV og Sp hadde håpet på større oppslutning etter at de gitt ut av den rødgrønne regjeringen. Venstre og KrF håpet på større oppslutning i åtte år mens de rødgrønne regjer. Det har gått litt opp og ned. Det er tydeligvis ikke lett å utnytte strategiske anledninger som oppstår. Det er mange om beinet om gode saker som en kan profilere seg på.