Vi ser tendenser til at religionen tiltar seg økt makt i flere miljøer, men Bård Vegar Solhjell klarer ikke å komme opp med andre alternativ enn større doser av den sekularisme-medisinen som ikke ser ut til å hjelpe.
I Michel Houellebecqs siste roman «Underkastelse» som kom ut på norsk for få dager siden, går et parti med navnet «Muslimsk brorskap» av med seieren i det franske presidentvalget i 2022. Alternativet hadde vært en mer ekstrem kandidat på høyresiden. I løpet av kort tid makter den muslimske presidenten Mohammad Ben Abbes å gjøre omfattende endringer. Kvinner forsvinner ut av arbeidslivet på grunn av økt kontantstøtte og eliteuniversitetet Sorbonne blir islamisert, for eksempel.
Houellebecq har uttalt at Europa har havnet i en dyp sivilisasjonskrise og i realiteten har begått selvmord. Han spår at et politisert islam vil få økt makt i tiden framover. Houellebecq er forfatter og framstår ikke med et presis analyse av det franske samfunnet. Han retter kritikk mot en rekke fenomener i tiden og framstår ikke med klare politiske meninger.
Houellebecq har evnen til å treffe en nerve i det han skriver om. Han provoserer og setter dagsorden ved å hente fram utviklingstrekk i samfunnet. Klassekampen er i gang med en artikkelserie om «Underkastelse». De stiller spørsmålet om boken er et uttrykk for islamofobi eller en samfunnskritikk det er verd å merke seg.
Opplysningstiden
Bård Vegard Solhjell (SV) mener romanen beskriver en slags religionens tilbakekomst og han finner grunn til å advare mot en utvikling der europeiske eliter og sentrumskrefter lett samarbeider med moderat islam. Han peker på at idegrunnlaget utviklet i opplysningstiden representerer det viktigste framskrittet i Vesten. Det første til at vitenskapen etter hvert erstattet religionen som premissleverandør. Denne posisjonen vil han ikke gi slipp på og advarer mot de som vil gjenreise religionens stilling i skolen og det offentlige rom.
– Det er blitt litt moderne å vise stor forståelse for at religion er viktig. Nå står for eksempel nær sagt alle partilederne i de tradisjonelle partiene fram som kristne. Det er et fenomen som ikke er representativt for befolkningen, sier Solhjell til Klassekampen. Han vil respektere den enkeltes tro, men vil ha en absolutt avvisning av hva som prege samfunnets institusjoner.
Den medisinen Solhjell foreskriver for å demme opp for en utvikling der opplysningstidens ideer kastes vrak på til fordel for religionens dogmer og forestillinger, har det franske samfunnet basert seg på årtier, for ikke å si århundrer. Er det et land der sekulariseringen står sterkt, så er det i Frankrike. Her er stat og religion fullstendig adskilt. Politikerne passer på religionen ikke får innpass i skoler og institusjoner. Likevel er det altså her store deler av samfunnet er i ferd med å underkaste seg religionen i følge Hoellebecq.
I Frankrike står venstresiden rimelig sterkt, men det ser ikke ut til at de klarer å demme opp for en utvikling der de konservative kreftene i samfunnet styrker seg, enten de representerer høyresiden med National Front i spissen eller islam.
Solhjell har ikke en alternativ politikk eller nye ideer å komme opp med. Han tar heller ikke til orde for at vi i sterke grad skal bekjempe holdninger og trosforestillinger som står sentralt i islam. Det er religionen generelt Solhjell er opptatt av å holde i sjakk.
Alle på lik linje
Dagens politikere er opptatt av å stille religionene likt. Statskirken skal avvikles. Samfunnet skal ikke bygges på kristne verdier. Basis er at samfunnet skal bygges på verdier som politikerne vedtar på vegne av befolkningen. Det er disse verdiene som viser seg ikke å være bærekraftige i Hoellebecqs roman.
I følge den rådende politiske tenkning trenger ikke disse fellesverdien noen religiøs forankring. Politikk er politikk og tro er tro. Aps nestleder Hadija Tajik ga presist uttrykk for den rådende tenkning i en kronikk i Aftenposten før søndag. «Vi driver ikke med Gud. Gud får klarer seg selv. Religion satt i system, ikke minst et politisk system, vil først og fremst være et middel for maktutøvelse. Ikke et middel for å skape nærhet til gud, eller dyrke religiøse fellesverdier som nestekjærlighet, solidaritet og antimaterialisme. I et slikt religiøst, politisk system vil ikke-troende eller annerledestroende også risikere forskjellsbehandling og diskriminering. Det er ingen gode argumenter for at religion skal være bærende for et politisk system, skrev hun. Det betyr ikke at politikere skal gjemme bort troen sin. Troen er en drivkraft hos mange for å gjøre verden til et bedre stad.
«Gud har alltid eksistert som en formende kraft for enkeltmennesker som tror. Noen av oss er politikere. Det politiske system må være gudløst. Politikerne selv trenger ikke være det», konkluderte Tajik
Hadia Tajik
Det kan forståvidt KrF også være med på, men de vil likevel hevde at kristen etikk i sterkere grad bør få gjennomslag i politikken. De fleste muslimer mener nok at deres tros- og etiske forestillinger bør få sette sitt preg på politikken, men i et samfunn der de er i minoritet, har de ikke muligheten til det. Å skille så sterkt mellom tro og religion som Hadia Tajik gjør, er ikke representativt for muslimer.
Politikerne gjør det for lettvint for seg når de konkluderer med at «religion er religion og politikk er politikk». Det er betydelig forskjeller mellom kristen tro og muslimsk tro nettopp i synet på hvilken betydning troen skal ha på det samfunnsmessige plan. Solhjell bør kunne levere noen doser islamkritikk og ikke bekymre seg det spor over at de fleste partilederne våre har et kristent livssyn.