EU er ikke lenger det det var. EU har fortsatt makt til å knuse Hellas, men de vil ødelegge sitt demokratiske omdømme om de lar Hellas blø i hjel for en mislykket økonomisk politikk.
Gårsdagens nei til den lånepakken EU og Det internasjonale Pengefondet (IMF) har tilbud Hellas, er en kraftig nesestyver for ledelsen i EU. Først tapte de kampen om hvorvidt det skulle være mulig å holde en folkeavstemning. Da de innså nederlaget, oppfordret de ikke bare det greske folket til å stemme nei. Advarslene om å følge Tsipras kom på løpende bånd. Det ble spådd regelrett død og fordervelse over Hellas om de ikke gjorde som EU og IMF ville.
Valget i går ble en triumf for Tsipras. Ingen hadde ventet at så mange som over 61 prosent ville stemt nei til lånepakken. I går kveld kunngjorde den greske opposisjonslederen Antonis Samaras at han går av som partileder i konservative Nytt demokrati. Dette styrker Tsipras sin stilling betydelig. Han framstår i dag som landets ubestridte leder. Dermed har dette valget fått stor betydning. Det har betydd null og niks at diverse EU-politikere og forståsegpåere har sagt at det ikke var noe poeng med et valg siden fristen for lånetilbudet var utløpt. Torbjørn Jagland, lederen for Europarådet, pekte på at folkeavstemningen var for dårlig forberedt. Det var det heller ingen som brydde seg med. Det mest patetiske var de som pekte på at en slik folkeavstemning aldri ville skjedd i Norge.
Problemer fortsatt
Nå har det greske folket talt. Det har riktignok ikke løst noen problemer, men det har gitt Alexis Tsipras et mandat å handle ut fra. EU og IMF har makt til å smadre Hellas. De trenger ikke å bry seg med at et klart folkeflertall har en mening, men lar de Hellas blø i hjel, vil det øke uroen i unionen.
Flere tyske politikere later til å ville gi Hellas knyttneven, og ikke ta hensyn til folkeavstemningen. Nok er nok, har vært deres konklusjon i lang tid.
Den franske økonomen, Thomas Pikkety, peker på paradokset at det er Tyskland som mest hardnakket holder fast på at Hellas ikke skal få ettergitt gjeld. Er det noe land i Europa som fikk ettergitt gjeld etter 2. verdenskrig, så er det Tyskland. Ingen land har påført Europa så store kostnader som Tyskland.
I kveld møtes Angela Merkel og Francois Hollande. De kommer til å bli enige om å møte Hellas til nye forhandlinger. Som ansvarlige politikere har de ikke noe annet valg. Tsipras har styrket sin forhandlingsposisjon, men han kan ikke forvente å få en avtale med kreditorene uten å gå med på smertefulle kompromisser.
Åtte år nedover
Hellas har opplevd åtte år med økonomisk tilbakegang. Det finnes knapt økonomer som tror at det kan være mulig å oppnå økonomisk vekst ved ytterlige nedskjæringer i offentlige utgifter. Veien videre er å kutte på noen områder og øke innsatsen på andre. Selvsagt må Hellas øke pensjonsalderen. Det forstår Tsipras, og han er rede til å gjennomføre en rekke upopulære tiltak. Men det må legges opp til en modell som gjør at Hellas kan komme seg opp av grøfta. Det er umulig med mindre de får redusert noe av gjelden sin.
Hvis EU ikke er villig til å ettergi gjeld, blir det ingen avtale. Da må Hellas innføre drakmer. Både Hellas og EU er tjent med at det skjer i mest mulig ordnede former. Hellas er medlem i EU. Der hører de hjemme. Men klarer de ikke å finne løsninger med at Hellas beholder euroen, må de leve med at enda et EU-land har sin egen valuta. Det er ingen katastrofe.
Angela Merkel settes under press fra USA for å komme til en avtale med Hellas. De vil ikke risikere at Hellas velger å ta imot en utstrakt hånd fra Putin.
Det kan være at krisen i Hellas kommer til å endre EU. Pablo Iglesias, lederen for det spanske opposisjonspartiet «Podemos» jubler over gårsdagens valgseier. Han vil skjerpe kritikken mot den politikken EU fører. Vinner han valget i høst, kan Spania komme til å stille krav som EU vil ha store problemer med å forholde seg til.
Det er altså en mulighet for at EU ikke våger noe annet enn å kjøre en knallhard linje mot Hellas i frykt for hva som kan bli konsekvensene.
EU er på parti med finansaktørene. De har makten, men de eier ikke rettferdigheten. Det er ikke sikkert Hellas vinner fram med sin argumentasjon om hva som er rettferdig. Det er mange land i EU som sliter. Tsipras er avhengig at de opplever at de kravene han stiller er rimelige. Det er i dag ikke mulig å si hvor konfliktlinjene i EU går. Det er for enkelt å si at det er Tsipras mot røkla.