Det er viktigere for politikerne å ha åpne søkerlister til topplederstillinger i det offentlige enn å sikre seg de beste kandidatene. Da bør en ikke undre seg over at kvalifiserte søkere trekker seg når søkerlister skal offentligjøres.

Da søkerlisten til stillingen som visesentralbanksjef ble offentliggjort, sto det fire navn på listen. Den eneste som sto fram med navn var Egil Matsen, professor i samfunnsøkonomi ved NTNU og medlem av hovedstyret i Norges Bank. De tre andre søkerne hadde bedt om å få bli anonyme, og Finansdepartementet hadde etterkommet deres ønske. Dette fikk juseksperter til å reagere. Det skal gode grunner til at søkere til stillinger i det offentlige ikke står fram med navn for alle og enhver.

Et problem oppsto

Dagens Næringsliv (DN) fant ut at de ville be om innsyn i hvem de tre søkerne var. Det førte til at Finansdepartementet gikk en ny runde på saken. Søkerne ble kontaktet og forelagt «problemet». Det departementet ønsket selvsagt, var at søkerne skulle ombestemme seg og si det var greit at deres navn ble offentliggjort. Det som skjedde var at to av søkeren trakk seg. Nå står det bare to navn på listen, Matsen og Lars Erik Aarstad som er porteføljeforvalter i Statens Pensjonskasse. Det er da noe.

Dette har fått Venstre til å reagere. De stiller spørsmål om hva slags praksis Finansdepartementet legger opp til. Tøyer departementet unntaksreglene? spørs partiets finanspolitiske talsmann, Terje Breivik.

Hvis politikeren hadde vært opptatt av å få de beste lederne til offentlig sektor, hadde de gjort gitt alle som ønsker det, anledning til å søke uten at navnet dere ble offentliggjort

Svaret på spørsmålet er utvilsomt ja. Det virker imidlertid ikke som om departementet er like smarte som andre i offentlig sektor med å unngå reglene. Skjønt vi kan ikke vite. Det kan tenkes at Finansdepartementet nå gjør som andre har gjort. De lyser ut stillingen på nytt med den begrunnelse at to søkere er for få for en slik viktig stilling.  Deretter starter de ved hjelp av en hodejeger jakten på den de vil ansette. Når alt er klart, bortsett fra formalitetene, blir søkerlisten offentlig.  I andre tilfeller startes denne prosessen umiddelbart slik at det er klart hvem som skal få jobben før søkerlisten offentliggjøres. Da er det gjerne lang søknadsfrist og det tar tid før søkerlisten offentliggjøres. Ansettelsen foregår i realiteten på kammerset. Etter disse metodene ble for eksempel kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, sjefen for Kulturrådet, Anne Aasheim og den nye Nav-sjefen, Sigrun Vågeng, ansatt.

Det politikerne ikke vil innse

Finansdepartementet ligger så langt godt an med hensyn til å følge loven. Det politikeren nekter å innse, er at noen av de best kvalifiserte, kanskje den aller beste, ikke vil stå på en offentlig søkerliste. De har en god jobb og har ingen ting å vinne på å fortelle alle at de helst vil ha en annen jobb. De beste må gjerne motiveres, overtales til å ta en viktig stilling i offentlig sektor.

– Den nye visesentralbanksjefen skal ivareta forvaltningen av fremtidige generasjoners formue og Norges rennommé. Det er vanskelig å ha forståelse for at personer som søker en slik stilling, ikke kan stå fram i offentligheten, sier Breivik til DN.

Det er ikke vanskelig å forstå i det hele tatt. Problemet er at Breivik og de andre politikerne ikke vil forstå det. Da hjelper det ikke at det hvert år er flere titalls kvalifiserte søkere som trekker seg fra søkerlistene til stillinger som rådmenn, etatssjefer og statlige lederstillinger.

Hvis politikerne hadde vært opptatt av å få de beste lederne til offentlig sektor, hadde de gitt alle som ønsker det anledning til å søke uten at navnet dere ble offentliggjort. Det er selvsagt flere enn to dyktige ledere som er interessert i stillingen som visesentralbanksjef. Men politikerne har altså laget ordninger som gjør at en god del, muligens de beste, skygger banen.