Jesus måtte selv flykte og oppholde seg i Egypt til han kunne vende tilbake til sitt hjemland. Hvor mange som skal sendes ut av landet igjen og hvordan vi skal unngå at titusenvis blir henvist til et liv i fattigdom på utsiden av det etablerte samfunn, blir neste års største utfordring.
«Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria.  Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by.

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem».

Som i Sverige

Slik forteller Lukas historien om det som skjedde da Jesus ble født. Prinsippet om barn og kvinner først er godt forankret i de fleste kulturer. Det samme er hensynet til kvinner som er gravide. Den som skal føre slekten videre, skal tas hånd om. Men i Betlehem er det kaos, det finnes ingen overnattingssteder å oppdrive. Her var det svenske tilstander, for ikke å si libanesiske tilstander. Myndighetene i Betlehem hadde et svare strev med å ha holder noen lunde orden på menneskemassene. I løpet av de maksimale uheldige omstendigheters natt, fødte Maria en sønn som fikk navnet Jesus.

Det gikk ikke lang tid før Josef i hui og hast måtte flykte til Egypt for å hindre at Herodes ville sørge for at barnet deres ble drept. De ble på midlertidig opphold i Egypt til Herodes døde. Da la de kursen mot Nasaret der Jesus fikk permanent oppholdstillatelse.

Enkeltpersoner og myndigheters ansvar for flyktninger, er ikke kjernen i juleevangeliet, men det er ikke langt unna. Jesus var selv en flyktning, en som har erfart fattigdommen, levd med tvil og usikkerhet, kjent redselen over å bli avvist eller og vært nære på å miste livet. «Jesus en av oss», sto det på fatet en flyktning hadde laget – det er et budskap om solidaritet med dem som er på flukt. Aktualiteten i julefortellingen er ikke blitt mindre. Fortsatt inspirerer den mennesker til å ta ansvar for flytninger.

Juleevangeliet utfordrer mennesker til solidaritet med verdens flytninger, men det foreskriver ikke hvilken politikk som skal føres når det gjelder opphold og integrering.

Fikk kontroll

Norsk myndigheter lykkes i løpet av november måned til å få kontroll med tilstrømningen av flyktninger. Alle har fått plass på et mottak der det er levelige forhold. Kommunene har gjort en formidabel innsats med å bosette flyktninger i år. Det er funnet bolig til 11 000, en økning på 40 prosent fra fjoråret. Den ansvarlige statsråd, Solveig Horne, har vist at det ikke er noen grunn til å hevde at ikke Frp er på høyden med andre partier når det gjelder integrering.

Årets merkeligste utspill står Siv Jensen for. Hun åpnet valgkampen med noe som alle oppfattet som et råd til kommunene om ikke å bosette flere flyktninger. Nå ror hun seg i land med å si at meningen var å understreke at dette var kommunenes ansvar. Det vet alle.

Myndighetene sier 18 000 nye flyktninger må bosettes neste år. Av dem er 4 400 barn som har kommet alene til Norge. Tiden får vise om dette er mulig. Hvis kommunene ikke makter å øke tempoet i bosettingen, har vi et gedigent problem. Da blir mennesker værende passive i mottak i årevis. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for integrering.

Norsk Industri varsler at flere store bedrifter kommer til å si opp tusenvis av ansatte over nyttår. Arbeidsledigheten kommer til å stige over hele landet. Det er dårlig nytt for flyktninger som ønsker seg arbeid.

Den norske velferdsstaten tar ansvar for alt og alle. I høst var strømmen av flyktninger så stor at de profesjonelle ikke maktet å følge opp. Da trådte frivillige til. Tusenvis av frivillige har gjort en imponerende innsats for å hjelpe flytningene med ulike behov. Vi har i høst fått demonstrert kvaliteten i det norske samfunn; at enkeltmennesker tar ansvar når de ser det trengs. Frivillige vil ha en rolle å spille i møte med flyktningene framover. Men vi må regne med at engasjementet blir betydelig mindre neste år.

Det gikk bra med Maria, Josef og Jesus tross alt. De vendte hjemover da faren var over. Det må også skje for en del av flytningene som har kommet til Norge. Myndighetene gir for tiden så mange som mulig midlertidig opphold. Men mange tusen skal integreres i landet. Sosiologiprofessor Grete Brochmann, som ledet utvalget som utredet innvandringens konsekvensen for velferdssamfunnet, pekte i Klassekampen på at flyktningene som kommer til Norge ikke har den kompetansen som arbeidslivet etterspør. Det vil koste å gi dem utdannelse. Alternativet blir enda dyrere så lenge de ikke kan sendes tilbake dit de kom fra fordi det er fare for deres liv.

Flyktningene vil sette det norske samfunnet på store prøver i året som kommer. Politikerne må finne løsninger som kan virke samlende. Hver og en har ansvar, enten ved å selv å hjelpe eller støtte økonomisk.