Det globale markedet fungerer utmerket for 1 prosent av befolkningen. Det er et økende sinne og et gryende opprør blant de 99 øvrige. Panama-avsløringene viser hvor råttent systemet er.

Det er lett å snakke om globaliseringens velsignelser. Vi har frihet og mulighet til å bevege oss verden over. Bedrifter kan selge produkter der det før var store handelshindringer. Arbeidskraft kan forflytte seg der det er størst behov. Økt handel har løftet hundrevis av millioner ut av bunnløs fattigdom. EUs ideer om fri flyt av varer, tjenester, kapital og mennesker har fått gjennomslag i 28 land i Europa. USA og Asia har forhandlet fram en gigantisk frihandelsavtale (TISA). EU og USA forhandler i all hemmelighet om en tilsvarende avtale for Europa (TTIP).

TISA og TTIP, selve kronen på globaliseringsverket, blir det neppe noe av, for systemet holder på å rakne. Barack Obama ivrer for disse handelsavtalene. Det har blåst en så sterk nasjonalistisk vind over USA de siste månedene, at Hillary Clinton har meldt ivergang til motstanderne av TISA og TTIP.

Problemene startet med finanskrisen i 2009. Da kjørte Financial Times en serie der de stilte spørsmål om krisen var starten på kapitalismens sammenbrudd. Men kapitalistene kom seg forbausende raskt på beina igjen, de fleste uten ødeleggende tap. Grunnen er at de har et så pass godt grep om politikerne. De valgte å la befolkningene dekke milliardtapene framfor å la kapitalistene gå konkurs. I EU ble øksene tatt fram. I syv år er det nå kuttet kraftig i kostnader som rammet folk flest. I flere land er ungdomsledigheten over førti prosent. Strømmen av flyktninger øker problemene.  Sinte velgere strømmer til ytterpartier både på venstre og høyre side. I land etter land jages den politiske eliten ut av regjeringskontorene.

Ytterpartiene

EU er i økende grad blitt symbolet for det som ikke fungerer. Det EU vi i dag kjenner henger i en tynn tråd fordi en ikke klarer å styre virkningen av fri flyt av kapital, mennesker, tjenester og varer mellom landene. Storbritannia krever unntak, og har oppnådd noe. Men likevel kan det bli flertall for å melde seg ut av EU i juni. I Brussel går EU-eliten rundt med bekymringsrynker i pannen som ses på femti meters avstand.

Folk er sinte, frustrerte og vil ha radikale endringer. Selv i USA holder «the etsablishment» på å miste kontrollen. En økende andel av velgerne protestere mot et system der 1 prosent av befolkningen søkkrike, mens de resterende i gjennomsnitt blir fattigere. Det er fortsatt en mulighet for at en av opprørerne, Donald Trump eller Benny Sanders, kan slå knock out på systemets kandidat, Hillary Clinton.

Sjefen for det internasjonale pengefondet, Christine Lagarde, er bekymret over de økende forskjellene i flere land og den ustabilitet det fører med seg. Hun ser bare dystre skyer på framtidshimmelen og mener det må tas grep for å hindre at ideene om frihandel oppgis og nasjonalismen brer om deg.

Store globale selskaper tar knekken på mindre nasjonalt forankrede bedrifter verden over. De maksimere overskuddene ved presse lønningene nedover såfremt det finnes noen som kan produsere enda billigere et eller annet sted i verden. Det er godt dokumentert at lønningene i flere land er så lave at de ikke er tilstrekkelig til å leve av.

Det verste er at flere av verdens mest lønnsomme selskapet knapt betaler skatt. De sniker seg unna i skatteparadiser. Politikerne har i årevis stått og sett på at tusenvis av milliarder unndras beskatning.  De har jobbet med saken i årevis og beveget seg med museskritt framover.

Panama papers

«Panama papers»-avsløringene viser hvor horribelt systemet er. Det er ikke bare gedigne bedrifter som lurer seg unna. Også kjendiser og statsledere. Avsløringene har  uløst et globalt sinne som kan føre til at politikerne kommer seg ut av sirupen. Men det er lettere sagt enn gjort. Kapitalkreftene har enorm makt og befolkningen lar seg lure. Nå lar vi oss lure tro at det handler om åpenhet. Det handler ikke bare om det. Det handler om en langt sterkere regulering av kapitalen.

Spørsmålet er om EU og OECD som «jobber med saken» denne gang vil komme opp med noe som virker. Det må være noe mer enn mer åpenhet og innsyn.

Det er dagenss skatteparadiser vi må til livs. Folk godtar ikke lenger at tusenvis av milliarder unndras beskatning ved at midlene plasseres i skatteparadiser. Det handler nå om legitimiteten til de globale markedssystemet. Det er mulig å tilby i  full åpenhet ordninger som dekker investorers behov for sikkerhet.

Det statlige Norfund engasjerer seg i virksomhet som er registrert i skatteparadiser. Og Oljefondet har verdier for over 200 milliarder plassert der verdens lysskye virksomhet organiseres. Det statlige selskapet Argentum har også investeringer i skatteparadiser.

Det er fint at regjeringen sier presser på og er aktive i internasjonale sammenhenger. Det som trengs nå er at regjeringen viser at vi mener alvor. De må vise politikere og finansfolk verden over at vi mener alvor. Det mest virkningsfulle vi kan foreta oss, er å trekke ut oljefondet fra alle skatteparadiser.

Regjeringen bør ta mål av seg til å vise verden at det går an å holde seg unna de styggeste utvekstene av den globale kapitalismen samtidig som vi legger forholdene godt til rette for næringslivet her til lands.