Makt i demokratiet

Det tar seg ikke pent ut når det stilles ultimatum før et demokratisk valg, men det er forståelig og sannsynlig riktig strategi når Rasmus Hansson valgte å bruke sin posisjonsmakt på denne måten.

Valgkomitéen hadde gått inn for Une Aina Bastholm som kvinnelig talsperson i Miljøpartiet De Grønne (MDG). Det var partiets mannlige talsperson og eneste stortingsrepresentant, Rasmus Hansson, fornøyd med. Han vet at han samarbeider meget godt med Bastholm. Den som ved siden av ham selv har vært talsperson for partiet de siste to årene, Hilde Opokus, har han samarbeidet elendig med. NRK kan fortelle at han flere ganger har bedt om å få trekke seg som nasjonal talsperson på grunn av samarbeidsproblemene. Det ble til at Hansson fortsatte – i håp om bedre tider etter dette landsmøtet. Nominasjonskomiteen vet hvordan Hansson tenker. I partiet vedtekter står det at de to talspersonene skal velges sammen. Det har Hansson tolket slik at partiet får finne to talspersoner som han kan samarbeide godt sammen med.

Rasmus Hansson mente i 2014 og mener vel fortsatt, at et parti bør ha en leder og en eller to nestledere. Det har han ikke fått partiet med på. I praksis opptrer han som om han er partiets leder. Slik oppfattes han også utad. Det har irritert en del. I MDG er det dessuten uenighet om mye, ikke minst om den rollen Hansson har inntatt. En del mener at Oslo-dominansen i partiledelsen er for sterk. Dette var noe av bakgrunnen for at Hilde Leangli ble lansert som motkandidat til Bastholm. Delegatene merket seg at den avtroppende talspersonen, Hilde Opokus, som ikke deltok på landsmøtet, ga varm støtte til Leangli.

Skjære igjennom

Hansson så mørk på to nye år med samarbeidsproblemer mellom de som skulle representere partiet utad. Han valgte å skjære igjennom og gi beskjed om at den eneste kandidaten han kunne godta som kvinnelig talsperson var den nominasjonskomiteen hadde gått inn for, Une Aina Bastholm.

Det er meget sjelden at partiledere stiller ultimatum i full offentlighet. Den slags tar man på kammerset, og det sitter langt inn å stille ultimatum i en demokratisk valgprosess

Det endte med at han fikk det som han ville, men 1/3 av delegatene stemte blankt. Det er et dårlig utgangspunkt for den nye ledelsen i partiet. For Hansson er utgangspunktet bedre enn det har vært å skulle samarbeide med Hilde Opokus.

Skal et parti lykkes, er det avgjørende at partiet har en samlet toppledelse. Særlig ille er det for et parti som ikke har en leder som kan skjære igjennom når en mener å ha et flertall bak seg.

Det er en tøff jobb å være eneste stortingsrepresentant for et parti. Hvis en må bruke mye tid på interne konflikter, går det på motivasjonen løs. For Hansson var grensen nådd. Han måtte sette foten ned, selv om det kunne føre til at en del av de som er skeptiske til ham, ble enda mer skeptiske. Nå snakkes det om Hansson som en dominerende leder som overkjører og forsøker å ta makten i partiet. Det kan han nok leve med.

Det er meget sjelden at partiledere stiller ultimatum i full offentlighet. Den slags tar man på kammerset, og det sitter langt inn å stille ultimatum i en demokratisk valgprosess.

Hansson fikk det som han ville, men triumferte ikke da han talte til landsmøtet ved avslutningen. Han viste forståelse for dem som reagerte på at han hadde stilt ultimatum.

– Dere burde fått vite dette på en klarere måte og i god tid. Sånt skal ikke skje om igjen, sa Hansson.

Det ble tatt godt imot at han tok selvkritikk, selv om den riktignok av det milde slaget.

Krever styring

Hansson er ikke alene om å kreve styring over et parti som noen mener går på demokratiet løs. Etter at Lars Sponheim førte Venstre tilbake på Stortinget, krevde han å få bli partileder. Han mente det var nødvendig med en sterk og samlet ledelse og at en person måtte holde i tømmene. Seinere kom han i konflikt med Olav Thommessen som nestleder og det var flere kvinnelige ledere i partiet som trakk seg men henvisning til Sponheims dominerende lederstil.

Det kan lett skjære seg når landsmøtet velger en nestleder som lederen ikke ønsker seg. Et parti vil gjerne at ledelsen skal representere bredden av synspunkter i partiet. Det krever at de som velges inn i ledelsen utvikler et godt samarbeid selv om de er uenige i flere saker. Saklig uenighet klarer en å leve med. Problemene oppstår når samarbeidet surner. Det kan til slutt slå ut i åpen konflikt.

Dagfinn Høybråten ønsket seg nok ikke Inger Lise Hansen som ny nestleder i KrF i sin tid. Høybråten valgte å gå stille i dørene, mens Hansen slamret med dørene og ble etter hver for kontroversiell som nestleder for partiet. Liv Signe Navarsete og Ole Borten Mo klarte heller ikke å samarbeide på toppen av Senterpartiet. Det tappet partiet for mye krefter – og mange velgere. I Arbeiderpartiet fikk heller ikke Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland til samarbeidet.

Une Aina Bastholm og Rasmus Hansson har mulighet for å bli et sterkt team. Utfordringen blir å skape begeistring for politikken og få engasjerte tillitsvalgte til å inngå kompromisser. Politikk handler om å gløde for saken samtidig som en viser evne til å finne samlende løsninger som får oppslutning både fra egne tillitsvalgte og velgere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *