Trine Eilertsen har oppdaget «griseri» i Trude Drevlands bok, Astrid Mæland lar seg ikke bevege av dramatikken og mener hun kun bedriver egenterapi, Bjørgulf Braanen mener Dagbladet er på ville veier når John Arne Markussen vil avvikle pressestøtten og Lysholm i Dagsavisen synes tilsynet burde tatt en telefon og varslet om katastrofen.

«Dette er grisete», slo redaktør Trine Eilertsen fast i Dagsnytt 18 fredag. Griseriet er det ingen ringere enn Bergens førstedame i en årrekke, tidligere ordfører Trude Drevland som står bak. Bergens Tidende og politiet har fått det for seg at damen er korrupt. Hun har reist med privatfly til Venezia og bodd på luksushotell for å døpe et av cruiseskipene til skipsreder Torstein Hagen. Etterpå drev hun en slags kokkelimonke, eller lobbyvirksomhet for å si det litt penere, med sin venn, næringsminister Monica Mæland, for at «skipet hennes», «Viking Star», skulle få fast anløp i Bergen. Bergenserne var over seg av begeistring for hva damen fikk til – så lenge det varte.

Trude Drevland sparer aldri på konfekten, og i alle fall ikke når hun skriver bok. Som nordlendinger flest flesker hun til når hun mener det er nødvendig. Og det er pressen som får det glatte lag. Bergens Tidende har regelrett plaget livet av henne, hevder hun. Hun er forhåndsdømt og avisen tolker absolutt alt de kan komme over i verste mening, forvrenger og forvirrer uten at hun får en reell sjanse til å forsvare seg. Og det er i forsøket på å forsvare seg hun havner i det omtalte «griseriet». Drevland navngir en redaktør i Bergens Tidende som døde for tre på siden, som hun mener var opptatt av ansvar og saklighet. Med ham i redaktørstolen ville hun fått en annen behandling, tror hun.

Forkastelig og uetisk

Trine Eilertsen mener det er en forkastelig tanke og at det er uetisk å «gå inn i hodet til en avgått redaktør» og hevde han ville sørget for at Bergens Tidende ville skrevet om henne på en annen måte. Men hun går da ikke inn i hodet på noen. Hun roser en avgått redaktør. Det må da være lov. Forsøk på innkryping i avdødes hoder burde forlaget redigert bort, mener Eilertsen. Aschehoug lurer på hva slags planet Eilertsen befinner seg på. De ser ikke problemet en gang.

I dag sier Øyvind Strømmen, som har gitt ut bok om Anders Lange, til Dagsavisen at «Lange ikke hadde likt dagens Frp i regjering». Det er altså flere som forsøker seg på noe så forferdelig som «å gå inn i hodet på en død person».

Pressen er som alle vet veldig positive til, og veldig åpne for kritikk. Men, NB, det må skje på riktig måte. Hvis det ikke skjer på den måten pressen mener det bør skje, må det gripes inn. Eilertsen og likesinnede passer på. Man kan ikke driver med «griseri».

Så framfor å diskutere om Drevland har rett i noe av sin salte mediekritikk, diskuteres Drevlands angrep på en avgått redaktør, enda hun roser vedkommende opp i skyene. Et eksempel på at angrep er det beste forsvar. Og bare for å gjøre det klinkende klart, Eilertsen uttaler seg på prinsipielt grunnlag. Hun er tidligere redaktør i Bergens Tidende og er nå i Aftenposten, mens den som hadde ansvaret for dekningen i Bergens Tidende, Gard Steiro, er nå redaktør i VG. De støtter hverandre i Schibsted.

En mulig skandale

Bedømmingen at Bergens Tidendes dekning av Trude Drevland-saken får vente til saken er avklart. Blir hun frifunnet, snakker vi om en skandale av dimensjoner og med politiske overtoner. Her er en ordfører satt ut av spill to uker før et valg. Det skal nok skrives en bok om hvem som trakk i hvilke tråder – og om Bergens Tidende endte opp som en nyttig idiot for noen.

Bergens Tidende har en annen stygg sak på samvittigheten. En annen Høyre-politiker, John Sverre Stray, ble hengt ut som korrupt i en liten evighet. Det dreide seg om et hundre tusen, ikke til ham, men i sponsorstøtte til et lokalt korarrangement for barn og unge. Det tok politi -og påtalemyndighet 18 måneder på å finne ut at Stray var uskyldig.

Her kan du lese om Strays skrekkopplevelse, som førte til at han ble kastet på glattcelle, mister jobben og ble satt ut av spill i nesten to år.

Tore Tønne

Tore Tønne tok sitt eget liv etter å ha blitt utsatt pressjakt og anklager for korrupsjon i flere måneder. Drevland har også opplevd smerten så sterk at hun leflet med tanken om å gjøre slutt på det hele. Men at en toppolitiker forteller om hvordan det oppleves å få sitt liv lagt i ruiner og bli rammet av en livstruende katastrofe, skal visst ikke gjøre nevneverdig inntrykk på garvede pressefolk. «Det synes å være en bok hvis viktigste funksjon er egenterapi», konkluderer kommentator Astrid Mæland i VG. Hun nevner ikke kritikken av pressen med et ord. Det er hennes nåværende sjef Drevland retter kritikken imot.

«Her er det like lite anger og selvkritikk som det Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby varter opp med.»

I sin anmeldelse i Dagbladet liker ikke Cathrine Krøger at Drevland omtaler sin sak uten anger. Her er bare «bitterhet og at det er andres feil. Et falsk og smålig Bergen Høyre, udugelig politi og helt ubrukelig presse», skriver hun.

Det er faktisk det Drevland mener. Her er det like lite anger og selvkritikk som det Therese Johaug og Martin Johnsrud Sundby varter opp med. Partiet i Bergen opptrådte på samme måte da Stray ble anklaget for korrupsjon. En blir frosset ut. Ingen risikerer å støtte en som kanskje er korrupt. Det var det Tore Tønne opplevde. Carl I. Hagen skriver i sin bok at han burde ha støttet Tønne offentlig. Han tror det kunne reddet hans liv. Jens Stoltenberg skriver i sin biografi at han burde ha forsvarte Tønne offentlig.

Det er gjerne slik.  Støtte i ettertid er risikofri. I ettertid kan det endatil passe med litt selvkritikk. Det er nok noen i Høyre som står fram og angrer på at de ikke støttet Drevland – hvis hun ikke blir dømt, vel å merke. Men redaktører kan hun nok ikke vente noe slikt fra.

Ropet om støtte

Når en har det riktig vondt og vanskelig kan det muligens hjelpe å kaste seg inn i drømmenes verden. Diverse medieledere forsøker på det. Det ropes høyere enn noen gang om at myndighetene må gripe inn for å redde journaltikken. Det er flertall på Stortinget for å redde TV2 i Bergen ved å gi flere hundre millioner i offentlig støtte. De millionene ser vi riktignok ikke noe av i budsjettet. Det er ikke bare TV2 som må reddes. Også Dagbladet vil bli reddet. John Arne Markussen, redaktør i Dagbladet, og Dag Spørsdah, konsernsjef i Aller som eier avisen, skriver i Dagens Næringsliv torsdag 27. oktober at pressestøtten i sin nåværende form bør avvikles. De om lag 300 millionene bør heller årlig tilføres en stiftelse som kan bidra med støtte til redaktørstyrte medier. Da vil både Dagbladet, VG og hvem som helst kunne få støtte.

I dag går 50 prosent av støtten til Dagsavisen, Bergensavisen, Vårt Land og Klassekampen. De to synes det er spesielt ille at Nationen får så mye støtte. De som har rike eiere som Tine, Nortura og Felleskjøpet.

Bjørgulf Braanen, redaktør i Klassekampen, «hever øyenbrynene over at Dagbladet og Aller har gjort Nationen til hakkekylling i sin kamp mot pressestøtten».

Drømmen om Åmås-utvalget

Kulturministeren har nedsatt et utvalg under ledelse av Knut Olav Åmås som skal vurdere ulike modeller for hvordan mediene kan finansieres. Det går jo an å drømme om at utvalget skal finne en løsning som alle kan samle seg om.

Det er to grunner til at man ikke bør regne med store omlegginger i pressestøtten som setter aviser som i dag får mye støtte, i fare. Dette er politikk. Senterpartiet vil kjempe med nebb og klør for Nationen, KrF for Vårt Land og Arbeiderpartiet for Klassekampen og Dagsavisen. Vinner de valget, blir det neppe store endringer.

Men om det så var at en vil sette disse avisens eksistens i fare og legge opp til aviser at aviser som Dagbladet, VG og Aftenposten og TV2 kan få støtte, støter en på et problem. Dagbladet hører til Aller som eies av en av Danmarks rikeste familier, TV2 eies av danske Egmont som er tjukk i penger, VG av Schibsted som har om lag halvparten utenlandske eiere. VG og Dagbladet har eier som ikke er interessert i å drive med noe som ikke gir utbytte. Da kan en ikke forvente nevneverdig støtte.

Men børsnoterte Gyldendal får da støtte? Ikke til drift. Staten betaler for innkjøp av bøker til bibliotekene, og de kan søke støtte til utgivelser både her og der. Det er noe annet.

Dagsavisen lider

Dagsavisen får over fire millioner mindre i støtte i år enn fjor. «Nå er vi, leseren og våre eiere» i en utsatt posisjon, skriver publisher Eirik Hoff Lysholm på Medier24.com fredag, og i egen avis i dag. Det var først torsdag han fikk vite at støtten ville bli så mye lavere.

Han kunne fryktet det verste og forhørt seg med Medietilsynet om hvordan det lå an. Men Lysholm skriver at det er de som burde varslet ham. «Det minste vi hadde forventet at politikere og embetsverk er at de hadde tatt en telefon til oss lenge før de dramatisk endret våre betingelser ti måneder inn i et regnskapsår». Den typen varsling driver ikke tilsyn med. Lysholm forstår det ikke er «så enkelt når det kommer pressetøttekonstruksjoner som Dagens Perspektiv inn i ordningen». Der fikk vi den.

Men Dagsavisen får omtrent 12 prosent av den samlede pressestøtten. Dagens Perspektiv stikker av med 5,9 millioner. Vi stikker altså av med rundt 700.000 av den støtten Dagsavisen kunne fått.