Beslutningsvegring gjør at hundrevis av offentlige bygninger forfaller. Mange av dem bør rives fordi det aldri vil være midler til vedlikehold. Vedlikehold bør prioriteres for de bygningene som har livets rett.
Det skulle egentlig vært forbud mot at stat og kommune får bygge noe mer. De er dårlige på vedlikehold og på å rive bygninger som ikke lenger er funksjonelle. Det er fristende å skyve på vedlikehold selv om vi vet at i det lange løp blir det dyrere.
Det er ikke godt å si om krisen på kommunalt plan er størst når det gjelder skolebygg eller kirker. Etterslepet på vedlikehold av landets 1625 kirker beløper seg til nærmere 12 milliarder kroner. Det er kommunene som har ansvaret for kirkene, men i flere kommuner rår kirkerotta over flere frie midler enn kommunestyret. Staten bidrar hvert år med småpenger i forhold til behovet – og det er de spesielt utsatte kirkene som kan få støtte. Opplysningsvesenets fond, som eier mange kirkegårder, er ingen Sareptas krukke for kirker underlagt forgjengelighetens lov.
Rive kirken
Vi har for mange kirker i forhold til bruken. Der hvor oppslutningen om kirken er liten og de koster millioner som kommunen aldri vil klare å skaffe til veie, kan det være bedre å rive den gamle kirken og sørge for at menigheten får et mer tjenlig tilholdssted.
Riktig ille ute er de menigheter hvor de har en kirke som er verneverdig. Da står Riksantikvaren klar til å åpne kanonild mot dem som vil rive kirken eller gjøre endringer som gjør at den blir mer funksjonell. Alt skal være prikk likt som det en gang var.
Mandal kirke regnes som en av landets største trebygninger. Den ble bygget i 1821, har 1800 sitteplasser og er verneverdig. Bygningen er hardt angrepet av sopp og råte. Beregninger viser at det vil koste over 60 millioner kroner å berge kirken. Kommunen har alt brukt åtte millioner på vedlikehold. Men nå er det stopp, sier politikerne og gjør seg tøffe i trynet. «Vi lar kirken råtne om ikke staten blar opp 60 millioner», er budskapet til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Seksjonssjef hos Riksantikvaren, Harald Ibenholt nekter å tro det han hører.
«De er helt nødt til å gjøre tiltak slik at skadeutviklingen stopper opp eller reduseres. Det må man bare få til. Noen ting haster, og andre ikke», sier han til Vårt Land.
Men kommunen har alt brukt åtte millioner på vedlikehold. Det holder ikke med forsøk på å få redusert skaden. Det er å sløse med penger å vedlikeholde den gamle ærverdige kirken «litt».
Mandal kommune har ikke 60 millioner å bruke på en gammel kirke. Hvis kirken skal reddes, må staten ta en stor del av regningen. Hvis ikke staten er rede til det, bør kirken rives. Det er meningsløst at en kirke skal stå i årevis og bli mer ødelagt for hvert år som går.
For 60 millioner kroner burde en kunne bygge en kirke som dekker dagens behov bedre enn den gamle trekirken. I Mandal er nok kirkesøkningen godt over gjennomsnittet, men 1800 sitteplasser trenger de ikke på julaften en gang. Renter og avdrag på et nybygg vil bli rimeligere enn gjennomsnittlige årlige vedlikeholdskostnader.
Hvis Mandal kirke skal vernes, er det et nasjonalt ansvar. Det er meningsløst å lempe ansvaret over på Mandal kommune.
Når statskirken avvikles ved årsskiftet og Den norske kirke blir et eget rettssubjekt, bør en for alvor starte en prosess der kirkene overføres til et eiendomsselskap i Den norske kirkes regi. Modellen med at kommunen skal ha ansvar for kirkene, er i ferd med å gå ut på dato.
Den norske kirke har alt for mange kirker i de store byene. Det finnes kirker som har forfalt så mye at de bør rives. Andre kan selges til andre kirkesamfunn og noen kan tas i bruk til helt andre aktiviteter. De kirkene en vil beholde, må vedlikeholdes skikkelig.
Høyblokka består
Kirker og en rekke andre offentlige bygg representerer tradisjon og tilhørighet for mange mennesker. Nå det skjer endringer, vekkes det sterke følelser. Det kan oppstå lokale folkeaksjoner for at bygninger skal vernes mot endringer. Dette må selvsagt politikerne lytte til, men jobben deres er først og fremst å ta konsekvensen av de faktiske forhold. Viser det seg år etter år at det ikke er penger til vedlikehold, må det skjæres igjennom.
22. juli 2011 ble regjeringskvartalet ødelagt. Høyblokken er en lite tjenlig bygning i forhold til dagens krav. På grunn av sin sterke symbolverdi blir den likevel bevart. Regjeringen holder fast på at den berømte Y-blokken skal rives. Kommunal -og moderniseringsminister Jan Tore Sanner har neppe tall for hvor mange ganger han har gjort dette klart. Likevel fortsetter en gruppe å aksjonere mot beslutningen ved å mobilisere internasjonale verneorganisasjoner.
Picassos veggmaleri må selvsagt tas vare på og flyttes til en annen bygning. Y-blokka bør rives for å gi plass til bygninger som dekker dagens behov. I Oslo sentrum er det kamp om hver kvadratmeter. På de få kvadratmeterne som er til disposisjon, må det bygges betydelig høyere enn Y-blokka.