Donald Trump har ikke den erfaringen og de kvalifikasjoner den som skal lede et land bør ha, men en kan jo håpe på at han ikke representerer et unntak til regelen om at «den Gud gir et embete, gir han også forstand».
Nominasjonen av Donald Trump som Republikanernes presidentkandidat illustrerer hvor risikabelt og ufullstendig demokratiet som styreform er. Det er jo gode sjanser for at mannen kan bli valgt til å bekle verdens mektigste politiske embete. Demokratiet er dog den beste styreformen vi har. Det finnes ikke noen alternativer til å gi et flertall av folket mulighet til å foreta risikable eller gale valg.
Donald Trump har ikke den erfaring og de kvalifikasjoner den som skal lede et land bør ha. Det betyr ikke at det nødvendigvis må gå galt med ham som president. Trump er ikke et unntak til regelen om at «den Gud gir et embete, gir han også forstand». Både Kongressen, en hel regjering og en haug rådgivere representerer dessuten et korrigerende element til en president.
Skakkjørt samfunn
Når en mann som Trump vinner fram, viser det hvor skakkjørt det amerikanske samfunnet er blitt. Misnøyen, frustrasjonen og sinnet har bredt om seg de siste årene. Den amerikanske drømmen om at det er mulig for alle å arbeide seg opp og fram, har gått i knas. Fattigdommen brer seg. Middelklassen sliter og skrumper inn. Det er ikke flere fra middelklassen som kommer seg de opp og frem. Det er flere det går nedenom og hjem med. Mediene florerer av tull, fjas og lettvintheter. Kunnskapsnivået i samfunnet synker. De sosiale problemene øker og slår ut i helserelaterte lidelser. Spenningene mellom hvite og svarte øker igjen.
Den negative utviklingen har vært på gang et par tiår. Barack Obama har forøkt å reparere noen av skadene, men har lykkes i liten grad. Obama endte opp som «systemets mann» – han ville skape forandringer som han ikke har fått gjennomført, blant annet fordi Demokratene ikke har flertall i Kongressen. Hillary Clinton er «systemets kvinne». Hun har en CV som imponerer, erfaring så det holder og er en politisk realist. Det er hun som bør vinne høstens presidentvalg. Mulighetene er styrket etter at hun har fått med seg sin heftige motstander, Bernie Sanders, på laget ved å lansere et politisk program som ligger betydelig til venstre for det Barack Obama har stått for. Program er nå en ting. Spørsmålet er hva Clinton vil og får gjennomført når det kommer til stykket.
Donald Trump har utnyttet misnøyen, sinnet og frustrasjonen i det amerikanske samfunnet til fulle. Ved å opptre bøllete, har folk følt at han har satt ord på deres tanker og opplevelser. Han har gitt alle politikerne, enten de hører til Demokratene eller Republikanerne, skylden for utviklingen. Han går egentlig ikke inn i rollen som politiker. Under denne ukens landsmøte har han igjen lagt vekt på at han er en «doer», en som vet hva som må gjøres, en som får ting til å virke – og brukt sine erfaringer fra næringslivet som bevis. Trump leter ikke etter et kobbel med eksperter som kan fortelle ham hva som bør gjøres. Han mener han «har det i seg», at han nærmest er utstyrt med en unik politisk magefølelse.
«USA er i krise. Noe nytt og radikalt må prøves ut. Det kan ikke bli verre enn det er. Derfor Trump. Men det kan nok bli verre.»
Programmet Republikanerne har snekret sammen denne uka, er ingen revolusjon. Det avgjørende vil være hvilken dosering Trump foreskriver og får gjennomslag for om han blir president. Landene i Europa må belage seg på å bidra til å finansiere en større andel av NATO, men vi vet ikke hvor mye vi snakker om. Globaliseringen vil få seg et skudd for baugen. Det vil bli en del handelshindringer i form av straffetoll for å beskytte eller endatil få i gang igjen noe amerikansk industri. Innvandringen skal begrenses, skattene skal ikke økes, Obamas helsereform skal fjernes, men det sies ikke noe om hva som skal komme i stedet. Det blir ikke skatt på klimautslipp og Obamas tiltak mot utslipp fra kullkraftverk skal skrotes. Og selvsagt skal det satses sterkere på lov og orden. Med Trump som president blir USA en sinke i det internasjonale samarbeidet om reduserte klimautslipp. Han har ingen ambisjoner om at USA skal spille en sentral rolle i internasjonale spørsmål. Trump vil være hjemmeplanets mann.
Trump er ikke spesielt opptatt av verdispørsmål. Det er det andre grupper i partiet som er. De har fått gjennomslag for å slå fast at det er «ekteskapet mellom mann og kvinne som er basis for det frie samfunn», og det heter endatil at «lover må være i samsvar med naturlige rettigheter gitt av Gud». Derfor vil partiet gi støtte til omvendingsterapi for homofile og forfekte en restriktiv abortlov. Demokratene anklages for en nesten grenseløs støtte til fri abort. I en lederartikkel betegner The New Your Times programmet på dette området som ekstremt.
Unngår splittelse
Trump har klart det få trodde var mulig, å bli Republikanernes presidentkandidat. Det ser også ut til at han unngår å splitte partiet. Motstanden mot ham er sterk, og det var dem som forsøkte å stoppe ham denne uken også. Men valgkamptoget hans ruller videre. En del republikanere føler de står overfor valget mellom pest eller kolera, Trump eller Clinton. De kommer nok til å støtte Trump etter hvert når han nå skal konsentrer seg om å fleske til mot Hillary Clinton. Det blir hardt og brutalt.
Trump er en selger av dimensjoner. Spørsmålet er om han klarer å selge inn noe av politikken sin hos grupper som tradisjonelt hører til demokratene. Det er ikke umulig.
Når bedrifter er i krise, har de en tendens til å velge en ny toppsjef utenfra og gjerne en som oppleves som mer radikal og kontroversiell enn de som bli ansatt når det meste går greit. Det virker som en del velgergrupper tenker slik. USA er i krise. Noe nytt og radikalt må prøves ut. Det kan ikke bli verre enn det er. Derfor Trump. Men det kan nok bli verre.
Trump er som en risikofylt investering. Det kan gå bra, men sjansene for at en urutinert politiker skal mislykkes, er stor.