De uredde hjelperne

Samfunnet kan ikke kreve at noen setter livet inn for å redde andre. Samtidig forventer vi at de som er trent og forpliktet til å gi hjelp og beskyttelse til befolkningene leverer når situasjonen krever det. Politiets ble kritisert for ikke å ha gjort nok for å redde liv da terroren rammet 22.juli. Det var tre team som kunne ha vært på Utøya raskere enn terrortroppen. De ventet på ekspertene framfor å følge den handlingsplikten som «skyting pågår» – instruksen legger opp til. I det kaos som preget 22 juli, er det forståelig at ikke politiet kastet seg i båter og forsøkte å ta seg i land på øya. De prioriterte egen sikkerhet.

Heltene 22. juli var de frivillige på campingplassen som med fare for eget liv og helse dro ut i båter så nær øya som mulig for å plukke opp unge fra vannet. De handlet på impuls, trosset faren fordi de kjente en plikt til å gjøre hva de kunne for å hjelpe. Det gode samfunn er avhengig av at det finnes mange nok mennesker som opptrer slik, i det små og i det store.

Vi kan ikke forvente at samfunnets profesjonelle hjelpere og beskyttere- politi, ambulansepersonell og brannvesen- skal ordne opp til enhver tid. Vi har selv et ansvar for å handle der vi kan bidra.

I dette nummeret av Plot bringer vi historien om ambulanselegen Stephen Sollid som 22.juli trosset politiets ordre for å hjelpe de unge som var såret. Du kan lese historiene om hvordan drapsmannen på bussen i Årdal ble satt ut av spill lenge før politiet rakk fram. Noen våget, tok sjansen og fikk kontroll over en farlig situasjon.

Vi har tatt lærdom blant annet av 22. juli. Nødetatene har nå fått en felles instruks som beskriver deres handlingsplikt. Den som kommer først, går i gang med det en kan få gjort. «Risiko må vurderes opp mot innsatspersonellets reelle mulighet for å redde liv og helse og begrense skade. Det forventes ikke at innsatspersonellet går inn i situasjoner som åpenbart innebærer en uakseptabel risiko, og/eller der innsatsen ikke har rimelige forutsetninger for å lykkes», heter det i retningslinjene.

«Hvor langt skal jeg gå? Hva skal jeg våge?» Den enkelte må finne ut av hvordan han eller hun vil løse det dilemma en står i, å balansere hensynet til egen sikkerhet med forpliktelsen til å strekke seg lengst mulig får å gi hjelp. Det er ofte livet handler om det, hensynet til oss selv i forhold til det andre er tjent med

 

Publisert i Vårt Land 2016.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *