Dagens fariseere jobber ikke i kirken. De regjerer i mediene og i politikken der moralismen og skinnhelligheten har fri bane for tiden.
Der moralens fane holdes høyt, har de med hang til fariseisme en tendens til å samle seg. Det verste med dagens fariseerne er at de ofte har rett i sitt univers der feilfrihet er et krav, de skiller knapt mellom stort og smått, er overbevist om de selv har sitt på det tørre og mener de har både rett og plikt til å slå ned på ethvert avvik fra den politisk korrekte moral.
En må bruke lupe for å få øye på fariseerne i kirken nå til dags. En standard prest er forståelsesfullheten selv. Det er «trøste og bære» som gjelder. I toleransens tidsalder gjelder det å vokte seg for ikke å virke fordømmende. Unntaket er journalister og politikere. De er endt opp som dagens hardtslående moralister.
For tre år siden ble Liv Signe Navarsete hengt ut i mediene fordi hun hadde kranglet med en demonstrant som mente hun ikke hadde gjort nok for å hindre nedleggelse av et lokalsykehus. En fillesak ble blåst opp til en kjempeskandale. Hun valgte å legge seg flat dagen etter for å få lagt saken dø. Det pleier å hjelpe å tilby seg selv som rituelt offer.
Millimetermål
Mediene gjøv løs med millimetermål på Åslaug Haga for ei lita brygge hun hadde oppført uten sjenanse for noen, men alle formaliteter var ikke i orden. Hun ble uthengt som unnasluntrer av verste sort, en som ikke brydde seg om samfunnets lover. Statsminister Jan P. Syse ble i sin tid hengt ut for å gå krokveier for å unngå regler. Feilen han hadde gjort var på nivå med en kommafeil.
I flere måneder i høst har det har det vært opplest og vedtatt i mediene at tidligere styreleder i Telenor, Svein Aaser, løy for Stortingets kontrollkomité. For vel en uke siden kokte VG i hop en historie om at ingen kvinner var blitt vurdert til stillingen som konsernsjef i Telenor. Det var stikk i strid med det Aaser hadde sagt, og det var han som var ansvarlig for ansettelsen. Men i mediene hadde Aaser status som en man ikke skulle stole på. Da han forsvarte seg med at han verken hadde løyet for Stortinget eller snakket usant om ansettelsen i Telenor, kunne ikke Trine Skei Grande (V) godta «oppførselen hans» og syntes godt han kunne få sparken en gang til. Hun ville ha ham til å krype, som en synder i kvinnekampen.
Moralismen har fått godt fotfeste i Stortingets kontrollkomite som herjet så pass med Telenor at Riksadvokaten grep inn. Den moralske fordømmelse svever over vannene i det skrives noe om Telenor for tiden. Sjefen er ikke å stole på, de forteller ikke det som er sant, de lurer oss til å tro at de vurderer kvinner, og de slunter unna med å stoppe korrupsjon. Et av landets mest suksessrike selskaper har politikerne og mediene gjort til hakkekylling. Bli ikke forundret om alt koker ned til ingen ting når fakta kommer på plass.
I det siste har mediemoralistene, anført av Trygve Hegnar i Finansavisen og Gunnar Stavrum i Nettavisen, lagt Vårt Land og Helge Simonnes på slaktebenken. De hevder pressestøtten som avisen mottar, er brukt til å betale en lukrativ pensjonsordning til Simonnes. Det er rør fra ende til annen. Det er det stikk motsatt som har skjedd. Avisen har spart millioner på at Simonnes har gått med på å skrote en standard avtale om ytelsespensjon mot å få et engangsoppgjør i aksjer.
Saus av moralisme
Felles for disse sakene er at de er dyppet i moralismens saus og danderer på en måte som appellere til leseren emosjonelt. Når fakta ikke passer med den vinkelen som skal utløse reaksjoner hos leserne, skyves de unna eller i bakgrunnen.
Politikerne hiver seg på og bidrar til forfallet i en journalistikk basert på sannhet og relevans. I ivreren etter å markere seg mot alt som virker betenkelig, går de på limpinnen og fungere som nyttige idioter for medier på hvileløs jakt etter vinklinger som kan slå og vekke følelser.
Når kjøret første er i gang, er det moralismen som rår. Det menes i hytt og vær basert på hva en føler. Sannheten er det første offeret i en krig – og når mediene bestemmer seg for å «kjøre en sak» med stort emosjonelt potensial.
Publisert i Vårt Land 2016.