Vi hyller mangfoldet, men i praksis skjer det en sterkere ensretting i samfunnet som rammer meningsavvikere og minoriteter.

Hadde ikke Odd Einar Dørum gått på talerstolen på Venstres landsmøte og servert en mitraljøse av argumenter mot forslaget om å forby omskjæring av gutter før de er 15 år, kunne det blitt vedtatt. En tredjedel av delegatene stemte for. Når det skjer i et parti som hyller liberalismens ideer, forteller det av de er infisert av den «ensrettingssyken» som brer om seg i samfunnet. Det burde ligge i ryggmargen hos liberale politikere å sikre minoritetenes rett i møte med flertallet som er skråsikre på at de vet best.

I Norge er det en gryende kampanje mot «å skjærer i friske gutter», som det heter på populistspråket. Det finnes tusenvis av leger som vil forsvare denne «skjæringen» på medisinske premisser. Omskjæring av jenter kan det ikke argumenteres for. Det er en skadelig uskikk som rammer og krenker kvinner.

At noen kritiserer omskjæring sønder og sammen, er greit. Men hvorfor skal man på død og liv forlange at samfunnet skal forby det en selv ikke liker eller forstår seg på. Norsk opinion og diverse fagfolk preges i stadig flere saker av en selvsikker «besserwisser» – holdning.

I USA blir rundt 80 prosent av guttene omskåret. For noen er det en religiøs tradisjon. Andre ser det primært som en vaksine. Helseforskere er bekymret for konsekvensene av at det er færre gutter enn før som blir omskåret.

Kampen mot fastlegers rett til å reservere seg mot å henvis til abort et annet eksempel på ensretting. Denne lille flokken leger har aldri vært noe problem. En må lete med lupe etter en abortsøkende kvinner som har hatt et problematisk møte med en fastlege. Det pøses på med følelsesmessige argumenter. Politikere i flokk og rad opptrer som hardbarkede populister med sine argumenter om at kvinner ikke må nedverdiges og motarbeides og at «legene får gjøre jobben de får betalt for». De som ikke vil være med på det flertallet bestemmer, får finne seg noe annet å gjøre. Det er som å høre Vladimir Putin og hans likesinnede.

De fleste land innrømmer leger samvittighetsfrihet i spørsmål som har med liv og død å gjøre. Slikt gjør ikke inntrykk der den norske politiske korrekthet turer fram.

Etter utøya

I boken «Etter Utøya» beskriver eksprofessor ved Menighetsfakultetet, Bernt T. Oftestad, hvordan 22. juli-tragedien ble brukt til å ensrette den offentlige samtalen, forsvare den rådende politikken og produsere ideologi til støtte for det flerkulturelle samfunnet. Det ene mediet etter det andre deltok i en kampanje for å gjøre Anders Behring Breivik tilregnelig og fagfolkene som mente noe annet til noen surrebukker. Det ble opplest og vedtatt at den mest alvorlige trusselen ikke kom fra muslimer, men fra høyreorienterte ekstremister. Derfor måtte alle vise «ytringsansvar» og passe på å ikke ytre meninger som kunne bygge opp under ekstremistene.

Vi hyller mangfoldet og ytringsfriheten, men i praksis brer disiplineringen om seg. Vi ser det tydeligst der politikerne styrer, i offentlig sektor. En undersøkelse som Norsk Redaktørforening offentliggjorde i vinter viser at nesten halvparten av mellomlederne i helse-, utdannings- og politisektoren opplever at lojalitetskravet til ledelsen har blitt strengere de siste årene. En tredel oppgir at de har fått dårligere muligheter til å komme med kritiske kommentarer. Stadig flere frykter konsekvensen av å si rett ut hva de mener. I prinsippet har man frihet til å ytre seg. I praksis blir omkostningene så store at en velger taushet. En vil ikke bli uglesett eller bli behandlet som et hår i suppa.

En del kommuner forsøker å få alla ansatte til å går i takt ved å henvise til omdømme. «Ytringer som kan knyttes til arbeidsforholdet i kommune, og som er egnet til å svekke kommunens omdømme, skal ikke forekomme», heter det i det nye regelverket Rana kommune har vedtatt. Det har skapt bråk heldigvis.

Det er ikke rart Svein Inge Olsen strever med holde Protestfestivalen i Kristiansand flytende i en tid hvor ensrettingen brer om seg og konformitetspresset øker på. Vi trenger flere avvikere, mennesker som lever og tenker annerledes. Det sanne demokrati kjennetegnes ved at det gis levelige forhold for avvikere, minoriteter og sta protestanter.

 

Publisert i Vårt Land 2016.