Ansatte i menighetene bør ledes, ikke løpe rundt som småsjefer. Til og med biskopene får nå en sjef med styringsrett over dem.
Når Den norske kirke blir fri fra staten og får arbeidsgiveransvaret for alle prestene, er det mye det må ryddes opp i på ledelsesiden. Kirkerådet er godt i gang. Prestene skal fortsatt være ansatt i bispedømmet, i alle fall i startfasen. Biskopene unngår å bli plassert på tribunen som rådgivere og tilsynsmenn og får beholde sin lederposisjon i forhold til presten.
Kampen om hvordan arbeidsgiveransvaret skal løses på sikt, pågår i dannede former. Prestene vil kjempe til krampa tar dem for ikke å ende opp med fellesrådene som arbeidsgiver og biskopene plassert på sidelinjen. Det er ingen grunn til at prester skal være ansatt i bispedømmet og alle andre i fellesrådene. For å få en enhetlig arbeidsgiverlinje og en samlet ledelse av staben i en menighet må det bli enten bispedømmerådet eller fellesrådet. Endringene i kommunestrukturen og politiske signaler om endringer i finansieringen av kirken, taler for bispedømmet. Økonomien vil bli utslagsgivende. Den norske kirke vil spare noen mange millioner hvert år på å samle ansettelser og formell personalforvaltning i bispedømmerådene framfor i hundrevis av fellesråd.
Biskopenes sjef
Biskopene har solid tradisjon for å styre seg selv. Her gjelder det, som det heter i stillingsutlysningen til kateket i Ringsaker, å ha «evnen til å motivere seg selv og jobbe selvstendig». Men det er endringer på gang når biskopene ikke lenger skal være statstjenestemenn. «Preses er biskopenes nærmeste overordnede og ivaretar arbeidsgivers styringsrett overfor disse når ikke annet er bestemt av Kirkemøtet» heter det i det nye ansettelsesreglementet. Tidligere var preses «primus inter pares» – den første blant likemenn. Biskopene roper nok ikke hurra for at de har fått en sjef med styringsrett. De forventer nok at Helge Haugland Byfuglien ikke blander seg nevneverdig inn. Hva endringen betyr i praksis, er ikke utbrodert. I det daglige trenger det ikke betyr all verdens, men preses bør gjøre mer ut av rollen enn bare å motta sykemeldinger og godkjenne ferier. Preses bør ha medarbeidersamtaler med den enkelte biskop. Det vil de ha nytte av. Preses bør også fungere som en tydelig leder for biskopene i spesielle situasjoner, for eksempel hvis helsen svikter. Det finnes nok av eksempler på at biskoper for lenge har kjørt for halv maskin.
Direktøren for Kirkerådet og preses er på samme linje. De skal begge rapportere til Kirkerådets leder som dermed framstår som er den øverste i Den norske kirke. Så om paven skulle komme på besøk, burde det nå være avklart hvem han skal hilse på først.
Hyppig øyekontakt
Slaget om kirkens framtid står i menighetene. Det er her det haster med å ta ledelsesmessige grep. Et kjennetegn for gode arbeidsplasser og virksomheter som lykke, er tydelige og dyktige ledere som evner å motivere medarbeidere til innsats. Snakket om selvledelse fra prester, kateketer, kantorer og diakoner som pukker på at de har lederansvar for sitt felt, fører ikke fram. Menighetene trenger daglige ledere som brenner for budskapet og som er i nær sagt daglig kontakt med de en leder for. God ledelse oppstår der det er hyppig øyekontakt. Modellen med daglige ledere plassert på et fellesrådets kontor langt unna menighetens frivillige og ansatte, er å gi menigheter og ansatte steiner for brød.
Det er motivasjon, personlige egenskaper og kirkefaglig kompetanse som må være avgjørende, for hvem som skal lede i det daglige, ikke om en har noen vekttall i administrasjon og ledelse. Det kommer godt med, men andre enn daglig leder kan utføre typisk administrative oppgaver. Det må være menighetens identitetsbærere, ikke administratorer, som fronter utad og leder innad. Det er en av de ansatte som står til knærne i annet menighetsarbeid som må få ledelse av staben som en tilleggsfunksjon.
Der det er flere prester i en menighet, bør de ikke rapportere til prosten, men til den som er daglig leder for alle ansatte i menigheten. En tydelig og sterk leder for alle ansatte, en som oppmuntrer og korrigerer, er tett på, sørge for daglig samarbeid og felles mål- det er det menighetene og de ansatte trenger.
Publisert i Vårt Land 2016.