Når presten som eneste yrkesgruppe er tiltenkt beskyttelse i den nye loven for tros- og livsynssamfunn, er tiden inne for å rydde opp i en medarbeidertekning som minner om det indiske kastesystemet.
Den norske kirke er i ferd med å flytte hjemmefra. Tiden er overmoden. Statskirken skal senkes i glemselens hav og en sprell levende folkekirke skal oppstå. Nå gjelder det å få gjort det i praksis uten at en tråkker feil. Det er en del skjær i sjøene. I begynnelsen av september sendte Kulturdepartementet ut en høring om hvordan skille mellom staten og Den norske kirke kan skje. Den kom som et resultat at Kirkemøtet i 2013 sa de var klare til at kirken kunne bli et eget rettssubjekt og til å overta arbeidsgiveransvaret for prester, biskoper og andre kirkeansatte som formelt har staten som arbeidsgivere. Her er det mye mat for jurister med trossamfunn som spesiale, og de vokser ikke på trær.
Målet for staten er å få laget en ny lov for tros- og livssynssamfunn der det blir et eget kapittel om Den norske kirke. En rekke forslag som Kulturdepartementet ser for seg skal inn i loven, er nå ute på høring med frist til 1 november. Kirkerådet har alt levert sin høringsuttalelse. Den er mild og konstruktiv i formen, men man merker en viss frykt for at staten skal legge føringer som det kan bli vanskelig for en «fri kirke» å gjøre noe med i ettertid.
Kirkemøte og Kirkeråd har diskutert stolper opp og stopler ned om hvem som skal ha arbeidsgiveransvaret for hvem i Den norske kirke. De klarer ikke bli enige. Nå må de begynne i en ende. Det er å løfte alle prestene og biskopene over i en «verden for seg», og la de fortsette i en egen arbeidsgiverlinje som i dag. Det er det Departementet nå legger til rette for. Departementet er opptatt av å markere biskopenes uavhengighet. Derfor blir de et «organ» direkte underlagt Kirkemøtet, ikke Kirkerådet. I lov form slås det fast at kirken også skal ha proster og at hvert sogn skal være betjent av en prest.
Departementet stopper ikke der. De vil sørge for at prestene ikke overstyres av det kirkelige «demokratibyråkratiet». I dag har leger, en del annet helsepersonell, vitenskapelig ansatte og dommere en profesjonsbeskyttelse i lovs form. De er ikke sekretærer for noen. De er gitt enn faglig frihet som administratorer ikke kan tukle med. Denne kampen fører i dag lærerne, men de har vanskelig med å vinne fram overfor styringskåte kommuner og direktorat. Departementet vil slå fast at prester har et selvstendig faglig ansvar for sin forkynnelse, undervisning, sjelesorg og sakramentsforvaltning og føre inn i loven at «all prestetjeneste skal organiseres slik at prestene kan utøve sin tjeneste i samsvar med ordinasjonens forutsetninger og forpliktelser». Kantorene, kateketene og diakonene nevnes ikke med et ord. Den norske kirke har de siste tiårene vært opptatt av å jekke prestene ned i forhold til den opphøyede posisjon de en gang hadde i kirken. Det har vært nødvendig å rive prestene ut fra en embetsmannstradisjon som det vanskelig kan gis en teologisk begrunnelse for. Samtidig har andre yrkesgrupper fått del i det kirkelige embetet, praktisk talt på lik linje med prestene. Derfor blir både diakoner, kateketer og endatil kantorer vigslet og kan skilte med eget tjenestebrev fra biskopen. Vi har altså fått et nivå to i menighetene under prestene som både er statsansatte og ordinert. Kommunalt ansatte barne-, ungdoms og menighetsarbeidere er på nivå tre, kirketjenere, sekretærer og øvrige ansatte på nivå fire. Trosopplæringskonsulenter hevner nok på nivå tre. Det finnes ingen kirkeleder som vil si det er slik det er og bør være. De vil si at alle ansatte er like viktige. I praksis oppleves det annerledes. Nå har kirken en anledning til å rydde opp system med et A, B, C og D-lag som har visse fellestrekk med det indiske kastesystemet.
Departementets notat er kjemisk fritt for teologisk argumentasjon. De vet hva de ikke skal prøve seg på. Men når den ordinerte presten trekkes fram, klinger en lutherske embetsteologi i bakgrunnen. For at en menighet skal eksistere, er det kun en ansatt man trenger, det er en prest. Alt annet er fint å ha, men det konstituerer ikke en menighet. Den slags minimumsløsninger har jurister sans for i en tid hvor en ikke vet hvor mye ressurser en menighet vil rå over i framtiden.
Departementet har ingen mening om en prest skal lede en menighet eller hvilket organ som skal ansette dem. Det vepsebolet unnlater de klokelig å ikke stikke hånden inn i.
Publisert i Vårt Land 2016.