Selvbestemmelsesbølgen har nå nådd de grå panterne som jubler over at Robert Eriksson vil la dem jobbe til 75 selv om alle andre enn dem selv mene de bør slutte.

Det er ingen frykt eller oppgitthet å spore i blikket til arbeidsminister Robert Eriksson selv om han så å si hver eneste dag i desember har fått juling i mediene for de endringer han vil gjøre i Arbeidsmiljøloven. Han kan stå fram som en modig mann fordi han har Erna Solberg som solid støtte i ryggen. De har alt gitt beskjed om at LO, YS og UNIO kan spare seg den varslede generalstreiken 28. januar. Her blir det endringer.

Eriksson har klart kunststykket å få både LO og NHO på nakken. Kristin Skogen Lund og Gerd Kristiansen vil stå på barrikadene sammen for å få Eriksson til å oppgi planen om å øke pensjonsalderen til 72 år i første omgang og deretter til 75 år. Det skal ikke være lov å lage egne avtaler som tvinger folk til å slutte i 60-årene for eksempel. Det kommer til å ende med en uverdig retrett fra arbeidslivet for mange når det ikke er en fast alder som gjelder, tordner Kristiansen. Politikerne kan bestemme hva de vil, det kommer til å bli enda vanskeligere for de over 50 år å få fast stilling, lyder det fra arbeidsgiverhold.

Så mye som mulig skal være selvbestemt i vårt samfunn. Fram til 1988 måtte en gå til legen og bli uføretrygdet dersom en ikke orket å jobbe til en fylte 67 år. I tarifforhandlingene i 1988 nådde LO fram med kravet om å innføre Avtalefestet Pensjon. Først var det snakk om en ordning for «sliterne». I praksis var det en selvbestemt pensjon som ble innført. Nå gjelder det retten til selv å bestemme hvor lenge en vil jobbe. Også her kjøres likestilling og diskriminering fram som kronargumentene. Det er diskriminering å tvingen noen vil jobbe til å slutte. Det hjelper mikke om kroppen, og kanskje ikke hodet heller, fungerer like godt som før. Det er den enkelte, ikke arbeidsgiver som skal avgjøre når en skal pensjonere seg. Hvis arbeidsgiver ikke er fornøyd med eldres innsats, får de reise vanlig oppsigelsessak, mener Eriksson. I næringslivet vil det nok det kunne skje, fordi kravet til effektivitet er så sterkt mange steder. I offentlig sektor skal det mye til for å starte en avskjedssak mot en lærer som ikke lenger er på høyden eller en saksbehandler som tydeligvis er tregere enn andre med å få saker unna. Det er like sensitivt å forsøke å få noen eldre til å forstå at de må slutte jobben som å få andre eldre til å forstå at de bør slutte å kjøre bil.

Nøklebye Heiberg

Med den nye pensjonsreformen kan en opparbeide pensjon helt fram til en fyller 75 år. Derfor bør en også kunne velge å jobbe like lenge, sier Eriksson. Regjeringen holder seg for tiden med et levende bevis på at alder ikke er noen hindring. Statssekretær Astrid Nøklebye Heiberg er 78 år og holder fortsatt koken. Hun er tidligere professor og representerer utvilsomt den gruppen som gjerne vil jobbe lengst mulig. Felles for dem er at de jobber med hodet, og det har lang holdbarhet. Olav Thon, traver fortsatt rundt på jobb hver dag selv om han har passert 90 år. Men det er ikke et argument for at direktører bør kunne holde på til langt opp i 70 –årene. Det er ikke mange av «gutta på gulvet» som er opptatt av å kunne holde det gående til de er 75.  Det er en forskjellsreform vi snakker om. Det er de som har de mest attraktive jobbene som ikke vil slutte. Og det er her køen over unge som gjerne vil få prøve seg, er lengst. Unge akademikere kan måtte gå årevis i vikariater fordi det er så vanskelig å slippe til. En og del gir opp.

Arbeid etter 62

Det vi først og fremst trenger er flere som arbeider etter at de er 62 år. Vi trenger ikke flere eldre som insisterer på å jobbe når alle andre går rundt og håper de vil slutte.

Det finnes 70-åringer som jobber like raskt og godt som 30-åringer, men hovedtrenden er at arbeidsprestasjoner går ned med økt alder. Vår evne til problemløsning, lesing og regning synker ørlite grann hvert enste år etter fylte 30 år, mener forskere som står bak den omfattende PIACC-undersøkelsen som er lagt ut på NHOs hjemmeside. Det er ikke et argument for en bestemt pensjonsalder, men for å sørge for å slippe yngre til i de mest attraktive og viktige jobbene. Samfunnet bør være mer opptatt av å gi unge mennesker arbeid enn å la eldre holde på så lenge de vil. Det bør legges til rette for at mange over 70 år kan jobbe, men da bør de hentes inn på nye premisser og la andre ta deres posisjon som fast ansatt.

Publisert i Vårt Land 2016.