Vekst og fornyelse kan skje om menigheten får større makt og lov til å gjøre som de vil selv om det fører til flere feil og tvilsom praksis.

Det er ingen ting å si på retorikken om menighetenes avgjørende betydning i Den norske kirke. Det merkelige er at menighetene i praksis tappes for funksjoner, makt og beslutningsmyndighet. Det er fellesrådene som regjerer og byråkratiet som følger i de folkevalgtes fotefar på bispedømme- og sentralplan øker på.

Vårt Land kunne sist onsdag fortelle at det er et grasrotopprør på gang i Spjelkavik menighet i Ålesund for å få beholde den gamle versjonen av Fader vår. Biskopene skal godkjenne rubbel og bit i liturgier som brukes regelmessig i en menighet. Her lukter det ikke mye tillitsbasert ledelse. Det er rene Riksrevisjonen. La de få be som de vil.

Prest og forfatter, Eyvind Skeie, rykket i samme avis ut med en advarsel mot sentralmakten i kirken på kulturlivets område. For å hindre en opphopning av administrativ makt og byråkrati også her, vil han dropp sentrale strategier om det ligger aldri så gode intensjoner bak og heller dele ut stipender til dem som vil skape noe. Enkelt, – så skjer det som skjer.

Bare lykke til

Dåpsopplæringen er det også blitt mye rapportering og byråkrati av. Det enkleste er å bare fordele pengene til menighetene og ønske lykke til. De vet da best hva som bør gjøres.

Folkekirken opplever tilbakegang på de fleste områder og preges av dyp splittelse som viser seg tydeligst i synet på seksualitet og samliv. Biskopene har et intenst ønske om å legge homofilistriden bak seg. De tror på en felles løsning som skal gjelde over alt for å unngå bråk og splittelse. I tillegg til dagens ekteskapsliturgi vil de lage en liturgi som passer for homofile. Alle homofile skal ha rett til å inngå ekteskap i den menigheten de tilhører. Menighetsrådene eller prestene har ingen ting de skulle sagt. Det er godt ment, men unektelig enda et eksempel på at det menighetene mener, ikke betyr noe.

Hvis veletablerte organisasjoner vil vekst og fornyelse, er hovedregelen den at det må gis frihet og ansvar nedover i organisasjonen. Det nye må vokse fram nedenfra. Når det styres og kontrolleres mindre fra toppen, skjer det flere feil og det kan lett oppstå tvilsom praksis som kan kritiseres. Det blir også større forskjeller lokalt om menighetene gis større handlingsrom.

Biskop griper inn

I sommer fikk vi et eksempel på at også biskopene er infisert av styringsiver overfor prestene. En kvinne fiket til den lesbiske presten Hanna Marie Pedersen-Eriksen. Mediene gjorde det umiddelbart til en sak om vold mot homofile. Sokneprest Einar Ekerhovd skrev på Facebook at hadde vært bedre om hun hadde vendt det andre kinnet til framfor å koble inn politiet. Det var vitterlig en som ga det rådet en gang. Ekerhovd fikk selvsagt på pukkelen i offentligheten for å komme med en så pass politisk ukorrekt ytring. Først ville ikke biskop Halvor Nordhaug si noe, for han kjente ikke saken og det var ferie. Noen dager seinere kunne mediene fortelle at han hadde gitt Ekerhovd råd om å beklage. Som den lydige pastor Ekerhovd er, gjorde han det.

Biskopen skulle aldri blandet seg inn i en slik sak. «Han er ordinert prest og ikke født i går. Dette får han ordne opp i selv. Spør du meg, skjøt han ikke gullfuglen med den uttalelsen», det skulle han sagt.

(En biskop bør ikke bry seg om hva prester skriver på Facebook før det blir langt mer ille enn dette).

I klassikeren “Exit, Voice an Loyalty” skiver Albert O. Hirschman om hvordan mennesker opptrer i organisasjoner. De fleste er lojale, noen sier klart ifra, bruker «voice» i varierende grad, og noen få å velger til slutt å melde seg ut. Det mangler ikke på lojalitet og «voice» i Den norske kirke. Det kommer ikke til å bli horder som melder seg ut uansett hva som skjer. Det er ikke slik «exiten» vil arte seg når det er smått med alternativer. Da blir folk værende som passive og taper sitt engasjement lokalt. For å motvirke dette bør menighetene får større makt, handlingsrom og selvbestemmelse. Mer strømlinjeforming og sentral styring vil gjøre galt verre i folkekirken.

 

Publisert i Vårt Land 2016.