Biskop-metoden er å foretrekke framfor det som kan utarte til en skitten valgkamp når en av de store krisene i Den norske kirke skal løses.

Programmet for en svekket folkekirke finner en i Stålsettutvalgets innstilling som ble lagt fram i 2013. Her er poenget at Den norske kirke skal strippes for alle privilegier for å kunne få full frihet som kirkesamfunn. Alle trossamfunn og livssynsretningen skal stilles på lik linje både med hensyn til støtte og offentlig oppmerksomhet. Slik blir det hvert enkelt kirkesamfunns tros -og livskraft som vil avgjøre hvilken posisjon en får hos folket.

Det er en sliten og splittet folkekirke med bøtten full av interne problemer som sleper seg inn i det nye året. De sliter med å finne ut av hvordan makt innad skal fordeles når de skal bli herre i sitt eget demokratiske hus.

Når Stortinget skal behandle en ny kirkelov i år, får vi vite om politikerne vil klare å holde fingrene fra fatet selv om de ikke er helt fornøyd med demokratiet i kirken. Mer demokrati, bedre kirke, tror de. Tanken er at politikk og kirke skal ligne på hverandre – i demokratiets navn. KAN KUTTES (Derfor har de, stikk i strid med tekning i Stålsettutvalget, bestemt at de de kirkelige valg holdes i tilknytning til de politiske valgene.)

«I et demokrati er det et grunnelement at folk står imot hverandre» uttalte Martin Kolberg (Ap) til Klassekampen etter kirkevalget i 2011. Han krevde alternative lister og mer valgkamp for å skape det han kalte et «levende demokrati». I politikkens verden deljer meningsmotstandere løs på hverandre. Nå er det bare for de som stiller til valg til kirkemøtet å ta etter de politiske slagbjørnene.

Noen tror folkekirken i år vil bli styrket gjennom en beinhard åpen maktkamp slik vi kjenner det fra politikkens verden. Prost Trond Bakkevig mener dette er veien å gå og har kritisert Kirkerådet for å motarbeid demokratiet ved å vende tommelen ned for flere lister ved kirkevalget i høst. Men Kirkemøtet grep inn og gjorde som politikerne vil.

En mobber

Sturla Stålsett, professor ved Menighetsfakultetet, har tatt regien. Som leder for bevegelsen «Åpen folkekirke» står han fram som folkekirkens ihuga talsmann og forsvarer. Målet er å få valgt flest mulige tilhengere av at kirken skal vie homofile til Kirkemøtet.

Øyvind Benestad har svart med å danne grupperingen «Levende folkekirke» for å få flest mulige motstandere av homofil vigsel inn i styre og stell.

Stålsett liker ikke Benestad initiativ. Han vil gjerne ha monopol på folkekirkebegrepet i valgkampsammenheng og kritiserer Benestad for å blande inn barn, kunstig befruktning og surrogati i debatten.

• Benestad legger byrden av alle disse spørsmålene på skuldrene til dem som vil leve et likekjønnet samliv. Det ligner mobbing, sier Stålsett til Aftenposten.

Når Benestad er gjort til en mobber alt før valgkampen har startet, gir det en pekepinn på hva vi kan vente oss. De som ikke innretter seg i tråd med tidens korrekte politisk krav, må regne med å bli brennmerket i opinionen. Det ligger an til en skitten valgkamp.

Om kirken skal vie homofile er et lærespørsmål. Det er temmelig på siden i forhold til både bibel og bekjennelse å la slike spørsmål bli avgjort i en opprivende valgkamp der folk som knapt setter sin fot i en menighet deltar. Dagens demokratimodell er påtvunget av politikerne. Kirkens tillitsvalgte har svelget den for å bli kvitt statskirken.

I bekjennelsesskriftene er biskopene gitt et særlig læreansvar i en luthersk kirke. Slik tenkte Presteforeningen og dens leder Gunnar Mindestrømmen da de sa ja til at homofile kunne vies etter at et flertall av biskopene hadde ombestemte seg. Det ble et bråk uten like.

Biskopene, som ville åpne for en forbønnshandling for homofile som giftet seg og vente med vigsel, ble feid av banen både av Kirkeråd og Kirkemøte. Her skulle demokratiet ordne opp.

Biskopene tenker stikk motsatt av Stålsett og Bakkevig. De snakker om at de er vigslet for å søke enhet i kirken. Derfor leter de etter kompromisser, går runde på runde internt, kjenner på uenighet, samles i bønn, diskuterer og tvinges til å lytte til hverandre. Det er ingen dum metode om en vil holde sammen.

Det beste Kirkemøtet kan gjøre for å få den gamle og slitne luthersk kirken til fortsatt skal henge i hop, er å nedtone den maktpolitiske interesseteningen, gi avkall på egen makt og gjøre bispemøtet til den styrende premissleverandør i saker som handler om lære og kirkens enhet. Større enhet i kirken betyr mer makt til biskopene. De bør ikke stues bort i en demokratisk avkrok som synsere og seremonimestre.

 

Publisert i Vårt Land 2016.