Sylvi Listhaug er noe så sjeldent og provoserende som en minister som insisterer på mindre støtte og færre oljemilliarder til den sektoren hun har ansvaret for.

På regjerings budsjettkonferanse for to uker siden steg statsrådene fram på rekke og rad med argumenter for hvorfor nettopp de måtte få økte bevilgninger neste år. Landbruksminister Sylvi Listhaugs var den eneste som ville ha mindre, helst mye mindre.  For alt hva vi vet grep finansminister Siv Jensen inn: «Nei, så lite kan du ikke få. Tenk på KrF og Venstre. Du må få de med på et vis».

Sylvi Listhaug har lagt seg i hardtrening til vårens store batalje, jordbruksoppgjøret som starter etter påske. Bondelagets folk skjelver i kjeledressene. De liker dårlig at hun vil invitere dem til å forhandle på premisser som får dem til å reise bust. I år vil bruddet i forhandlingene gjalle i veggene. Det blir Stortinget som må få oppgjøret i havn. Bøndenes må sette sitt håp til at Venstre og KrF klarer å stagge den provoserende Listhaug.

Som landbruksminister kom hun til sine egne, men de tok ikke imot henne, ikke så langt. Det hjelper ikke at hun er odelsjente som flere ganger har demonstrert for mediene at hun kan melke som ei budeie, for ikke å si en fullblods bonde. Bøndene lurer på hvordan det går an å bli en så til de grader landbrukspolitisk frafallen som Listhaug.

Kjeftes huden full

Det virker som om Listhaug egenhendig akter å gjennomføre en revolusjon i norsk landbruk. Hun kjeftes til stadighet huden full, men det preller av på henne. Hun har like mye trekkraft som åtte hunder i spannet til Lars Monsen. Det har de fått merker i Landbruksdepartementet som er stuende fullt av folk med tilknytning til bondenæringen. Ekspertene på finurlige støtteordninger og rådgiverne for toll og subsidier fikk sjokk da hun ble utnevnt. Men lojale byråkrater som de er, tilpasser de seg.  Listhaug kan sine saker. Hun er kjapp, direkte og modig. Rolig og smilende står hun fram i et fjøs eller uten på en åker og forklarer journalister med stor overbevisning at hun forstår at motstanden mot endring, men at hun vil sørge for at det blir bedre tider for norsk jordbruk.

Sist uke ble det klart at Listhaug akter å «sprenge i filler» produksjonstaket hos melkebøndene i årets jordbruksoppgjør. Det betyr at storbøndene kan drive enda større og dermed bedre lønnsomheten. Lars Sponheim endret melketaket i 2005, fra 285 til 400 tonn melk i året. Med Senterpartiet i regjering har taket stått nesten på stedet hvil.

Norsk Bondelag advarer, hellig overbevist om at det blir færre bønder og mindre melkeproduksjon om taket oppheves.

– For 15 år siden hadde vi 23.000 melkebruk i Norge. Nå har vi 9.000 gårdsbruk igjen som produserer melk. Norsk landbruk har et rekrutteringsproblem. Jeg vil legge til rette for at melkebøndene får bedre lønnsomhet, sikre heltidsbonden og gjøre det mer attraktivt for ungdom å bli bonde, sier Listhaug

Nei fra sentrum

KrFs Line Henriette Hjemdal og Venstres Pål Farstad nekter å være med på å fjerne melkekvotene.

Når man vil gjøre stor endringer, kan man begynne i det små, gå varsomt, skaffe seg støttespillere og lytte seg fram til hva som er mulig å få til. Listhaug har valgt motsatt strategi. Hun har sluppet ut alle kattene hun har i sekken på en gang. Kontroversielle utspill kommer på løpende bånd, det ene mer radikalt enn det andre.

Listhaug vil også redusere eller fjerne de bondeeide landbrukssamvirkene Tine, Nortura og Norske Felleskjøp som i dag har ansvaret for å regulere markedet. Målet er å oppnå økt konkurranse i korn-, egg- og meierimarkedet.

Hun vil oppheve konsesjonsloven, fjerne odelsloven og priskontrollen, tillate omdisponering av matjord i større grad, fjerne delingsbestemmelsen i jordloven, lempe på konsesjonsgrenser og redusere tollen. Det blir ikke noe av merking av egg fra burhøns, og det blir tillatt med mer kjøring på skogsbilveier. Større frihet, mindre regulering, mer konkurranse er Listhaugs mantra.

Hvor mye av dette KrF og Venstre klarer å sette en stopper for, er det ingen som vet. Her skal det hestehandles og forhandles. Listhaug er rede til å inngå kompromisser, men vil sikre seg at hun ikke blir låst. Hun vil bruke hvert eneste jordbruksoppgjør framover til å drive bøndene noen skritt lenger i den retning de ikke vil, men som hun vil.

 

Publisert i Vårt Land 2016.