Selvransakelsen i Ap står i fare for å ende i en permanent fløystrid som gjør at partiet ikke kommer seg til hektene igjen etter valgnederlaget, skriver redaktør Magne Lerø.

Det har ikke brutt ut en lederstrid i Arbeiderpartiet. Det kan de i det minste trøste seg med. Det kan jo være at fremleggelsen av statsbudsjettet neste uke bidrar til at Ap begynner å drive politikk igjen – og ikke fortaper seg i en selvevalueringsprosess som fort kan ende i selvpåført seigpining. Det kommer en rekke utspill fra mer eller mindre sentrale Ap-politikere som det ikke er godt å bli klok på.

I dag står nestleder Hadia Tajik fram på forsiden i Dagens Næringsliv med at hun vil ta et oppgjør med en «guttekultur» hun har stiftet bekjentskap med. «Innrømmer ukultur i Ap» er hovedoppslaget. Hun nevner ingen eksempler på saker hvor hun mener dette gir seg utslag. Hun snakker generelt om å slippe kvinner til, at hun erfarer at det ikke alltid skjer og at de er grupper av menn som har makt og sikrer seg de viktigste posisjonene. Alle tenker at dette er et innlegg i debatten rundt Trond Giske som overtar for Marianne Martinsen som partiets ledende finanspolitiker. Men nei, hun vil aldeles ikke påstå at hennes nestlederkollega er et eksempel på en slik guttekultur som hun snakker om. Hun nevner ingen navn. Alle tenker sitt.

Tajik bidrar bare til å øke spenningen og misnøyen internt

Hvorfor i alle dager kummer hun med dette utspillet nå? De bidrar bare til å øke spenningen og misnøyen internt. Eller føler hun at hun må si noe for å de frustrerte kvinnene i Ap med Grete Fossum, som er medlem i sentralstyret i Ap, i spissen skal vite at hun forstår hva de snakker om. Fossum har uttalt at en bråte kvinner er så sinte at de aldri vil ha Trond Giske som partileder, om det skulle bli aktuelt.

Hadia Tajik uttalte til Klassekampen tidligere i uken at Ap måtte «ta debatten» både om innvandring, arbeidsinnvandring, EØS, sosial dumping og klima. Hun sa en masse, men det innevarslet ikke noen ny kurs. Folk kunne lese inn i det de de ønsket. Den slags fører til at det skapes forventninger som det sannsynligvis ikke er grunnlag for. Slik oppstår frustrasjon.

Ap snakker om at de skal bli mer tydelige. Hadia Tajik har denne uken hatt to utspill der hun er utydelig. Hun sier ting som gjør at hun får oppslag i mediene, og noen vil være begeistret over de signalene de mener hun gir, om at nå skal det ryddes opp i guttekulturen, EØS-avtalen skal opp til debatt, blant annet, men som politisk innhold er det ikke mye verd. Det er politisk innhold Ap trenger.

Men ikke en gang der hvor Ap har klargjort hvilken politikk de går for, klarer de å samle seg. I Klassekampen i går sa lederen i AUF, Mani Hussaini, at Ap bør gravlegge idéen om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Dette kom som en kommentar til Tajik som dagens før hevdet at «oljekompromisset står seg godt» og at klima handler om mye mer enn olje. Hussaini mener oljesaken først må ryddes av veien slik at Ap får troverdighet i klimapolitikken. Han har slukt miljøbevegelsens argumentasjon med hud og hår.

Det er ikke mer enn et halvt år siden landsmøtet i Ap landet på et kompromiss når det gjelder utbygging i disse områdene. Hussaini vil ha omkamp. Han pisker opp stemningen og skaper ny uro i Ap. Jonas Gahr Støre burde sende han et eksemplar at Einar Gerhardsens bok «Tillitsmannen». Den er fortsatt i salg. Det hadde trengt noen studiesirker med utgangspunkt i denne boken.

Det er vesentlig for organisasjoner som vil ha vekst og framgang – ikke at de er enige – men når det fattes en beslutning etter en bred prosess i organisasjonen blir det respektert. En kan ikke late som om det ikke er fattet en beslutning noen måneder etter. Man kan ta saken opp igjen dersom det er vesentlige forhold som endrer seg eller i forbindelse med neste runde på programmet. Kompromisser er tidsbestemte.

Det Hadia Tajik burde ha sagt var ikke at «kompromisset står seg», men at Ap vil benytte de muligheter som åpner seg for å få gjennomført dette punktet i programmet. Hvis Ap skulle finne på ikke å fremme dette forslaget i Stortinget, i frykt for at de skal bli oppfattet som for like Høyre, har de gitt seg taktikkeriet i vold.

Skal Ap komme videre, må de ikke prate, men kjøre fram saker til beslutning. Og vil de oppnå politisk makt, må de svelge kameler og komme KrF i møte. Det er veldig mange i Ap som ikke fordrar KrF. Prisen for det er politisk maktesløshet slik situasjon er i Stortinget for tiden.