Venstres regjerings-smerte

Partier bør søke regjeringsmakt om de har muligheten til det. Det er partier som har problemer med seg selv og som ikke finner ut av hva slags fot de skal stå på, som foretrekker å bli værende utenfor maktens korridorer. Unntaket fra regelen er at man får større gjennomslagskraft ved å stå utenfor regjeringen fordi en er i vippeposisjon i Stortinget. Det betyr altså at Venstre bør gå inn i regjeringen og at KrF fortsatt kan stå utenfor for å se hvor mye de kan få gjennomslag for.

Strategi handler om å ta smertefulle valg. Venstre er på vei inn i smerten disse dagene. Klassekampen har snakket med 15 av partiets 18 fylkesledere. De mener alle at Venstre må gå videre i sonderingene. Flere av dem har fullstendig urealistiske forventninger til hva musa Venstre kan klare å presse bjørnen Høyre og ulven Frp til å godta.

Flere av dem har fullstendig urealistiske forventninger til hva musa Venstre kan klare å presse bjørnen Høyre og ulven Frp til å godta.

Venstre har brukt fire år, for ikke å si et tiår på å si at de ikke kan sitte i regjering med Frp. Erna Solberg fikk beskjed om at hun måtte velge mellom Frp og Venstre i kompaniskap med KrF. Det gjorde Erna Solberg. Hun valgte Frp. Nå vil også Venstre velge Frp. Det er ikke ofte partier foretar slike strategiske helomvendinger i løpet av få måneder, men det må til når en oppdager at en holder på å drukne.

Det vil være en nedtur deluxe for Venstre om regjeringsforhandlingene strander. De har oppført seg eksemplarisk som støtteparti siden i vår og forventer å bli sett og hørt. Det er Venstre som vil bli stående som taperen om det blir brudd i forhandlingene. Det er nummeret før å bli sendt ut i ødemarken for å lide den manglende oppslutningsdøden.

Trine Skei Grande leder en flokk godt voksne mannfolk på Stortinget. Med seg i regjering vil hun kunne få med seg en kvinne og en mann i som er yngre enn traverne på tinget. Venstre kan regne med å skaffe jobb til 10 heltidspolitikere i maktens korridorer om de orker å svelge de kameler som blir nødvendige. Det vil kunne gi glød og vitalitet til partiet.

Erna Solberg slipper gjerne Venstre inn fordi hun vet det blir vanskeligere for KrF å skifte side når Venstre er i regjering. Fremtredende tillitsvalgte i KrF har alt varslet at de vil starte diskusjonen om KrF skal slå følge med Venstre. Knut Arild Hareide har satt foten ned. Han vil ikke foreta en slik strategisk helomvending som Trine Skei Grande har foretatt. Det er det heller ingen grunn til. Venstre har definert seg som er borgerlig parti, riktignok med sentrumsprofil. KrF fungerer i praksis som er borgerlig parti, men det gir en viss mening å holde fast på at de er et sentrumsparti.

Venstre kan ikke forvente at de løser alle konfliktsakene før de går i regjering

Venstre kan ikke forvente at de løser alle konfliktsakene før de går i regjering. Erna Solberg vil foretrekke mål og runde formuleringer framfor fastspikrede kompromisser. Hun er en pragmatisk tilhenger av «veien blir til mens du går»-prinsippet. I tillegg er hun raus når det gjelder å gi regjeringspartiene anledning til å fronte primærstandpunkter i aktuelle saker. Venstre må finne seg en Per Sandberg som kan kjefte og smelle litt slik at grasrota i partiet blir fornøyd. Blir primærstandpunkter markert, er det lettere å akseptere at det regjeringen lander på ligger et godt stykke fra partiets primære syn.

Det er ikke sikkert Venstre vinner fram med et krystallklart nei til oljeboring i Lofoten, men de vil få forsikringer på klimaområdet de kan utlegge som en seier. Blir ikke Lofoten løst nå, vil Venstre legge opp til en offentlig brytekamp på et seinere tidspunkt selv om Venstre er i regjering.

Venstre må regne med å tape en del velgere og tillitsvalgte om de går i kompaniskap med Frp og Høyre. Det kan også være de kan vinne noen velgere etter hvert. Venstre har tre og et halvt år på seg til å profilere seg som et borgerlig parti, men med en tydelig egenart.

Venstre har prøvd seg i fire år som støttespiller for regjeringen. Det ble ingen suksess om de var aldri så høyrøstet og steile på egen politikk. Hadde ikke Venstre fått støtte fra borgerlige velgere som stemte taktisk, ville Venstre ved valget i høst falt under sperregrensen og Jonas Gahr Støre kunne dannet regjering. Tilværelsen som støtteparti frister ikke lenger Venstre. De vil heller prøve seg som miniparti i regjering.